Saved by the Door(Louis Tomlinson)(1D)(Norsk/Norwegian)

Kapittel 4 - En historie å fortelle

Louis's POV

"Hva skjedde? Hvorfor besvimte jeg?" der var det spørsmålet igjen. Jeg vet at hun vil vite hva som har skjedd. Det forstår jeg, men jeg er ikke sikker på om jeg har svaret på det selv. Kanskje hun vil fortelle oss mer om hun visste hva som skjedde ute. Jeg så på de andre guttene. Det jeg møtte var blikk rettet mot meg fra alle sammen. Det er opp til meg tydeligvis å fortelle hva om har skjedd. Jeg var jo den eneste som så det så det gir jo mening at jeg skal fortelle henne det.

"Vel. Jeg hadde tenkt til å ta en tur ut for litt frisk luft, men I det jeg hadde åpnet døra hørte jeg et høyt smell. Når jeg så på den andre siden av døra så jeg deg ligge på bakken i svime. Jeg tok deg med inn hit for å få en lege til å se om du var skadet på noe som helst vis og for at du skulle få lappet av litt." Fortalte jeg henne. Det var det som skjedde og det jeg så. Jeg kan ikke forklare det bedre på noen annen måte.

"Vel. Det forklarer hodepinen jeg har fått som ikke akkurat blir bedre." Sa hun. Skyldfølelsen ble ikke akkurat mindre når jeg vet at hun har det vondt. Jeg mente det jo ikke. Det var et uhell, men det gjør det ikke lettere for meg.
"Jeg er lei for smertene jeg har pådratt deg. Er det noe jeg kan gjøre for å gjøre det bedre?" Spurte jeg henne. Om det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe henne vil jeg gjøre det. Jeg kan ikke bare sitte her og ikke gjøre noen ting om det er noe jeg kan gjøre.

"Legen ga meg noen smertestillende, men de har ikke begynt å fungere helt enda." Fortalte hun meg. Smerten vil vel forsvinne før eller siden når de begynner å fungere. Mens vi ventet satt vi og snakket om alt mulig. Vi prøvde å holde lydnivået nede, for å ikke gjøre hodepinene verre for Michelle. Vi ble også bedre kjent med Michelle og Michelle ble bedre kjent med oss.

"Gutter hva skal vi gjøre med Michelle. Vi kan ikke være her I hele natt." Sa Harry. Hva ska lvi gjøre? Ingen av oss hadde tenkt på det før Harry nevnte det. Kanskje vi kunne kjøre henne hjem, eller ringe noen som kan komme å hente henne. For å være helt årlig hadde jeg ikke lyst til at hun skulle reise fra oss heller. Jeg likte å være sammen med henne, selv om jeg ikke har kjent henne i mer enn noen timer. Uansett, hun har sikkert noen som leter etter henne allerede, så vi kan ikke akkurat ta henne vekk fra dem heller. Jeg har ingen anelse på hva vi skal gjøre.

"Michelle har du noen som vi kan ringe til som kan komme å hente deg?" Spurte Liam henne. Utrykket anisktet hennes lagde fortalte oss noe helt annet, og det er ikke noe positivt for å si det sånn.

Michelle's POV

"Michelle har du noen som vi kan ringe til som kan komme å hente deg?" Spurte Liam meg. Nei. Jeg kan ikke dra hjem igjen. Jeg har ikke noen som kan komme å hente meg. Jeg vil ikke at noen skal få tak i meg og ta meg med tilbake til han. Jeg har jo ikke en gang et sted å bo. Kan jeg fortelle dem om hva som skjer i livet mitt, eller vil de sende meg tilbake. Jeg vil ikke forlate dem heller. De har tatt godt vare på meg og vist meg noe ingen andre har vist meg på lenge. Jeg føler jeg kan stole på Louis, men jeg er ikke helt sikker på de andre guttene. Kanskje hvi heg fikk alle utenom Louis til å gå ut av rommet en liten stund. Da kunne jeg fortelle Louis deler av det som skjer. Da kan han forstå meg bedre og kanskje hjelpe meg. Jeg vil så gjere fortelle noen om livet mitt slik at jeg ikke trenger å sitte med alle tankene mine alene. Kanskje guttene kan hjelpe meg med å glemme og starte et nytt å bedre liv.

Louis så over mot meg og tenkte på et eller annet. Hva vet jeg ikke, men noe sier meg jeg vil finne ut av det om noen få sekunder. Kan han ikke fortelle de andre at han vil snakke med meg i fred eller noe sånt.
"Gutter kan dere gå ut av rommet en liten tur, jeg må snakke med Michelle og jeg tror det er bedre at det bare er oss to nå, så kan vi fortelle dere senere når Michelle føler for det." Spurte Louis. Kan han lese tankene mine eller? Det er vel på tide med en liten samtale med Louis om alt sammen da. Guttene var enig med Louis og forlot rommet, noe som betyr at Louis og jeg er alene. Louis å bort på meg å fort guttene lukte døra. Jeg satte meg opp slik at han kunne sitte ved siden av meg. Når Louis hadde satt seg begynte han å snakke.

"Michelle hva skjedde?" spurte han. Han fant ut at det var noe som ikke var som normalt.
"Hvordan visste du at noe var galt?" spurte jeg han av ren nysgjerrighet.
" Ansiktsuttrykket ditt når Liam spurte deg viste noes om ikke var som det skulle og det var ikke noe positivt jeg så." Sa han. Så han fant det ut når jeg fikk panikk når Liam spurte om det var noen jeg kunne snakke med. Jeg må fortelle han hva som har skjedd eller så vil de kanskje forlate meg her. Kanskje de vil forlate meg uansett, men jeg må fortelle noen.
"Jeg skal fortelle deg litt om det som har skjedd, men vær så snill, ikke avbryt meg. Dette er vanskelig nok som det er for min del." Sa jeg før jeg begynte å fortelle han om fortiden min.

"Alt begynte når jeg var 5 år gammel. Foreldrene min og jeg var i en bilulykke. Moren min døde, men både pappa og jeg kom fra det hele med noen småskader som ville forsvinne av seg selv. Uansett, faren min begynte å gi meg skylda for det som skjedde. Jeg har blitt misbrukt siden jeg var 5. og ikke bare av han. Han tok med seg andre menn hjem og lot dem gjøre det de ville med meg. Det er derfor jeg er her. Jeg rømte hjemmefra for å komme meg unna han. Derfor løp jeg inn i døra, jeg rakk ikke å stoppe før jeg traff den for jeg ville komme meg langt unna han. Jeg har ingen steder å dra eller noen som kan ta vare på meg. Jeg er helt alene." Sa jeg med tårer i øynene. "jeg klarer ikke å fortelle mer nå, men nå vet du hva som har skjedd. Kanskje jeg forteller mer når jeg kan stole mer på deg." sa jeg til han. Han så på meg med tårer i øynene. Han forsto meg og hvorfor jeg ikke ville fortelle mer nå.

Før jeg visste det dro han meg inn i en god og varm klem. Det var noe jeg trengte. Han brydde seg om meg. Han viste meg noe andre aldri hadde vist meg før. Han viste meg at han brydde seg og han viste meg kjærlighet og forsto meg. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde denne følelsen. Jeg likte denne følelsen mer enn noen annet. Jeg ville ikke at klemmen skulle slutte, men Louis avsluttet klemmen. Han holdt fremdeles armene sine rundt meg. Han kulle si meg noe det var jeg ganske sikker på. Enten noe som vil gjøre det lettere for meg eller noe som vil ødelegge alt.
"Jeg er lei for at du matte gå igjennom alt det. Jeg vil gjerne hjelpe deg, men jeg kan ikke gjøre det helt alene. Kan jeg fortelle guttene litt av det du fortalte meg. For å kunne hjelpe deg mest mulig trenger vi hjelp fra dem også. Kanskje vi kan finne ut noe sammen med dem." Sa han til meg. Guttene kan hjelpe meg, men da må Louis fortelle dem, jeg klarer ikke mer nå. Jeg er bare glad Louis vil hjelpe meg. Kanskje det å løpe inn i døra ikke var så dumt allikevel.

"Du kan fortelle de andre. Jeg er bare redd faren min skal finne meg igjen og ta meg med tilbake." Fortalte jeg han før han reiste seg opp og gikk ut av rommet. Jeg håper virkelig guttene reagerer på samme måte som Louis. Forhåpentligvis vil de hjelpe meg de også på en eller annen måte.