DEN SISTE SOL

PROLOG

{MIZARE}

Jeg løper gjennom skogen. Den er mørk og ingen lyder høres, unntatt min egen pust og pusten til den lille skapningen i armen min. Jeg kan høre rytterne komme nærmere. De er sinte jeg vet det, ikke spør hvorfor!

Jeg kan nesten kjenne pusten til rytterne i nakken. De er nærme, for nærme. Barnet mitt sover søtt i armene mine. Mitt barn. Mitt eneste barn. Mitt siste barn.

Jeg løper så fort de barbeinte føttene mine klarer. Men rytterne er fortsatt rett bak meg. Jeg tar en brå venstre sving, det tar litt tid før rytterne klarer og oppfatte det. Jeg har litt forsprang, så jeg løper og setter meg inn i en hul tre stamme. Jeg håper bare ikke att rytterne så hvor jeg gjemte meg.

Jeg sitter i noen minutter før jeg hører hover og skriking. "Hun kan ikke ha kommet langt!" Sier en mørk manne stemme. "Hun må ha løpt mot venstre, hun kan jo ha løpt mot høyre også da. Men hun vet att det bare fører til død manns bukta." Sa en litt lysere stemme.

Jeg hører hovene til hestene løpe mot venstre. Jeg titter forsiktig ut av stammen. Ingen er der, jeg puster lettet ut før jeg reiste meg opp. Jeg ser rundt meg en siste gang før jeg sprang av de siste rester av energi i retning leiren.

Jeg kom til dommedag sletta hvor leiren til grå kappene lå. Jeg trasket bortover den harde bakken. Det første jeg så når jeg kom inn i leiren var to oppsperrede bamse brune øyne. "Mizare hva skjedde?" Sa Ritt. Hun kom mot meg og studerte meg fra topp til tå. Hun hjalp meg inn i syke teltet og hjalp meg ned på senga. Hun fant frem en våt klut og la det inntil ett av kuttene mine. Jeg hadde klart å skjære meg selv opp i skogen mens jeg løp fra rytterne. "Hvor er Hallin?" Spurte jeg til slutt. "Han er i våpen lageret sammen med jakt laget" svarte Ritt. Etter att hun hadde bandasjert meg ferdig, gikk jeg til våpen lagret med Trigg inntullet i pleddet sitt.

Hun ligger der fredfull i armene mine mens jeg trasker bort til våpen lageret. Inne i teltet ser jeg Hallin. Det nøtte brune håret hans ligger perfekt på hodet, skjegg stussene på haken og den lille barten hans. Jeg står ved inngangen til teltet og studerer han i det jeg får øyekontakt med Hallin. De store omsorgsfulle hav blå øynene hans. Alt ved han er perfekt.

"Mizare der er du" sier han og smiler fra øre til øre. Han stopper opp ett par meter foran meg. Hallin studerer meg fra topp til tå. "Hva har skjedd?" "Jeg sier det senere, men du må ta Trigg ve...." Lenger kom jeg ikke før jeg hørte en eksplosjon. I en refleks grep Hallin rundt meg, og jeg ble klemt inntil det muskuløse brystet hans. Varmen fra han ble umiddelbart overført til meg, og i ett lite øyeblikk glemte jeg alt det vonde. Men øyeblikket varte ikke lenge, han dro seg vekk fra meg og tok tak i et sverd med sølv håndtak, og løp ut av teltet.

Jeg små løp ut teltet og synet som møtte meg var skrekkelig. Ild, blod og røyk så langt øye kunne se. Jeg fikk øye på Hallin stå litt lengre frem og jeg gikk fram til han. Øynene hans lyste opp av sinne, sorg og forskrekkelse. Jeg tok hånden hans og la Trigg i armene hans. Han så ned på den lille skapningen i armene hans, før han så opp på meg og møtte blikket mitt.

"Ta henne med deg, jeg blir her å kjemper en siste kamp." Sa jeg så rolig som jeg kunne, mens jeg strøk ett par hårstrå vekk fra ansiktet til barnet mitt." Hvorfor må jeg ta henne vekk fra oss?!" Spurte han med sin dype mørke stemme som bristet på slutten av setningen. Jeg kunne se en enslig tåre trille ned de perfekte kinnbena hans. Jeg løftet opp hodet hans slik att han så meg rett inn i øynene. Og jeg svarte så rolig som jeg kunne.

"Fordi han er her, fortæreren er her!"

*********************
Da var første del ferdig.
Håper dere likte prologen. Jeg har hatt et par forsøk før, men alle ble slettet. Typisk eller hva! Neste kapittel får dere vite litt mer. Foresten Mizare og de andre får dere ikke høre så mye om de neste kapitlene framover.
P.S:
Det er litt treigt i starten, men det blir bedre, håper jeg😜
Håper dere fortsetter og lese🙂

Oyergn10