DEN SISTE SOL

Kapittel 2

Josefine på bildet

TUVA
P.O.V

Jeg, Elise, Henriette og Anne sitter på en liten og koselig cafe mitt i byen. Vi pleier å være her etter skolen noen ganger. "Jeg synes så synd på deg Tuva!" Utbryter plutselig Elise. Alle snur ansiktene sine mot Elise som slurper i seg det siste av frappen sin. "Synes synd på meg? For hva da?" Spør jeg og heiser det høyre øyen brynet. "Fordi du kom på gruppe med Josefine?" Spurte hun litt mer som et spørsmål. Jeg himlet med øynene og fortsatte og drikke av starbucksen.

Cafen var laget i mørkt tre verk, men gulvet var helt hvitt. Og boerne var formet og malt som kjeks. Rundt hvert bor var det ca fire stoler, og ved vinduet ,på den høyre siden av kafeen, var det sofaer som gikk halvveis rundt boret. Jeg og de andre sitter ved vinduet i midten. På venstre siden av oss sitter ett gammelt ektepar, på høyre siden av oss sitter en småbarnsfamilie på seks.

Etter att vi er ferdige, betaler vi og begynner å gå hjem. Jeg bor langt unna de andre, Elise og Henriette svinger til høyre når vi kommer til veikrysset, og Anna fortsetter rett frem. Jeg svinger til venstre. Jeg fortsetter bortover helt til jeg må stoppe ved et gang over felt. Jeg ser bilene suse forbi og etter late et støv spor. Endelig blir lyset slått over til grønt. Jeg forter meg over vegen. Når jeg står trygt på den andre siden, fortsetter jeg å gå. Jeg går forbi tre hus før jeg svinger opp.

Huset som møter meg er et to etasjens rødt brunt avlangt hus. Rundt vinduene er det malt rødt, det samme med døren. Huset har også en skorstein pipe som stikker opp fra det sorte taket som skråner ned. Eiendommen er markert med hekker på høyre og venstre side av huset. I hekken vokser store rosa røde blomstrer. Rundt resten av huset er det plen, på plenen vokser det blomstrer, bær busker og eple, morell og plomme trær. Men det hele er nå dekket med et tynt lag med ny snø. Eiendommen er ikke stor, men akkurat passe til en en tre barns mor med stuepike lønn.
Dette er hjemmet mitt. Huset mitt.
Okai, teknisk sett er det mamma sitt hus, men jeg bor her!

Jeg går opp en liten gang sti som fører til inngangen. Jeg åpner døra og lokker den etter meg når jeg står trykt inne i det varme huset. Jeg tørker av meg på bena og henger fra meg jakka og skjerfet. Jeg går inn på kjøkkenet og tar meg et eple. Jeg hører noen gå ned trappen og jeg snur meg. Jeg ser mamma komme mot meg med et fast og stramt utrykk i ansiktet. Hun steller seg foran meg og jeg merker med en gang at noe er galt. Holdningen og ansikt utrykket hennes sa meg at noe var galt. For det første var munnen hennes bare en rett strek og de grønn blå øynene hennes skimter av frustrasjon. Det ellers runde og glade ansiktstrekket hennes er byttet ut med en stram mine. Og den ellers glade holdningen er byttet ut med at hun krysser hendene over brystet og at hun tramper den venstre foten frustrert i bakken. "Er det noe?" spør jeg mens jeg tar en ny bit av eplet. Hun sukker frustrert og rekker meg et avlangt ark. Jeg leser gjennom det fort, mens det går opp for meg hva dette arket er.
Det er karakterkortet!
"Jeg ser ikke problemet, alt ser jo helt greit ut for meg." Sier jeg med blikket rettet mot mamma. Hun sukker og gnir seg på neseryggen " 3- i matte, er du seriøs?" Spør hun meg. "I fjor ble vi enig om at du minst skulle klare en 4" sier hun irritert. "Beklager da, men jeg har ikke hatt tid til den teite matta. Fotball er min første prioritet." "Ikke nå lenger, du har husarrest til du har toppet disse karakterene, det betyr INGEN fotball!" Sier hun hest, nesten som om hun ikke egentlig ville si det. "Du kan ikke gjøre det, jeg har en fotball kamp i morgen!!!" Skriker jeg "jo jeg kan faktisk det og som jeg sa INGEN FOTBALL!" Skriker hun til svar. Etter den setningen ser jeg bare rødt. "Du kan ikke si hva jeg skal gjøre, du er ikke moren min!!!" Skriker jeg, og jeg skulle antagelig ikke ha sagt det, for den ene pulsåra gikk nesten gjennom huden på henne der den dunka rødt. "Nei jeg er ikke moren din, FOR HUN FORLOT DEG FÅR Å DØ!!!!" Med en gang de orene hadde forlatt munnen hennes, slo hun hånden over munnen og øynene ble mildere. Jeg sto der bare sjokkert og trist, øynene mine rente over av tårer og eplet falt ut av hånden min. "Jeg.....jeg er så lei meg, hvordan kunne jeg si noe sånt?" Hvisket hun mens hun stirret på meg. "Ja, hvordan kunne du si noe sånt" hvisket jeg, men stemmen min knakk på slutten. Jeg løpte forbi henne og opp trappa før jeg smelte soveroms døra og låste. Jeg bevegde meg sakte bort til senga på skjelvende ben mens jeg pustet ukontrollert. Jeg lå meg langflat i senga og flere tårer rant fra øyekroken.

Nå skylder jeg dere en unnskyldning.
Ja, mamma er egentlig ikke mamma!
La meg omformulere det, moren min dumpet meg utenfor døren til dette huset for snart 12 år siden, klisjé eller?
Uansett, foster moren min sin mann døde for omkring 13 år siden sammen med deres ny fødte baby i en bilulykke. Så for å si det sånn var det ikke så vanskelig for henne og ta inn meg. Og etter sånn ca 4 år fikk hun ideen om og adoptere ett nytt barn, Vetle, fra området rundt Uganda. Men så fort Vetle hadde vokst av seg bleia adopterte hun ett nytt barn fra Japan. Også videre, også videre.
Ja, der har du familien min.

Bilder av krangelen med mamma, foster mor, gikk gjennom hodet mitt som en film. Til slutt klarte jeg ikke mer og søvnen omfavnet meg.

Jeg åpnet øyene sakte, jeg så meg usikkert om i det helt hvite rommet. Alt var hvit, så hvit att man ikke kunne se hjørner eller vegger. Jeg reiste meg opp og gikk bortover helt til jeg krasjet i noe som kjentes som en vegg, men den var varm og myk. Jeg tenkte ikke noe mer på det. Jeg følte meg bort over en gang og jeg skimtet noe gyllent i det fjerne. Så nyskjerrig som jeg er gikk jeg raskere bortover gangen. Jeg saknet farten når jeg kom nærmere, det var et speil.
Du hørte riktig, men speilet så ikke så allminnelig ut. Det var et rundt speil med gull i forskjellige blomster mønstre rundt. I midten av hver gull blomst var det en edelsten, speilet var vakkert men det var noe urovekkende med selve speilbildet. Det var jeg som sto der, men samtidig var det ikke meg. I speilet hadde jeg på meg en liten rustning på over kroppen. Under rustningen bar jeg en sort genser som nådde meg til albuen og på henna hadde jeg sorte lær hansker som satt stramt, på beina hadde jeg en stram sittende bukse av sort lær. Og beltet som holdt buksa oppe var det stappet kniver og sverd i alle forskjellige størrelser og former som glinset. På føttene hadde jeg sorte lær støvler som rakte meg til kneet. Og ansiktet mitt var det samme, unntatt de utallige arrene som erobret ansiktet mitt. Håret mitt var flettet i en lang tykk fiskeflette som startet fra panna og sluttet litt under skulder bladet. Og for og si det sånn så det ut som om det trengte en dusj. I høyre hånda holdt jeg et langt, tynt sverd med sølv skafte og sverdet glinset av blodet som strømmet fra sverd spissen.
Ved siden av meg var det to sorte utydelige skikkelser. Jeg studerte speilbildet da det plutselig knuste, glasskårene eksploderte mot meg. Jeg kjente skårene skjære opp huden min og etterlate dype kutt. Den sviende smerten var overveldende og jeg satte i et hyl. Selve rommet ristet og der speilet sto var nå et uendelig mørke. Mørke utvidet seg, og bena mine løp av seg selv. Mørket kom nærmere helt til det nådde meg igjen, og jeg falt ned. Jeg fikk et siste glimt av det Blendene hvite rommet, som virket underlig kjent, før mørket overmannet meg.

BRAGE
P.O.V

Jeg trasket bort over slaskete snøen. Det hadde regnet i går kveld, så all snøen hadde blitt slaskete. Det er ikke noe godt gå vær, og jeg datt ett par ganger. Jeg begynte å se skolebygningen når jeg rundet hjørnet på en bygning. Skole plassen var oversvømt av elever. Jeg sto bare i skyggen av bygningen å beundret synet. Jeg skulle til å gå da ei jente passerte meg. Det hvite håret hennes pisket meg i ansiktet, hun enset meg ikke engang. Øynene hennes var plassert på bakken.

Jeg sto en stund å så etter henne, til jeg ristet på hodet og gikk inn på skoleplassen selv. Da det ringte inn gikk jeg bort til der bussen sto, Bianca ventet på oss. Hun telte oss før hun lot oss stige på bussen. Jeg satt meg fremst i bussen. Bak meg satt ett par fotball gutter som diskuterte hvilket fotball lag som var deres favoritt. Jeg lente meg tilbake i stolen og stirret ut av vinduet.

Jeg satt bare en stund og hørte på snakkingen bakerst i bussen. Sofie begynte å le av ett eller annet som Josefine hadde sakt. Alle var så høylytte og snakket i munnen på hverandre. Jeg prøvde å stenge ute all lyd og fokuserte på vegen. Det hjalp litt.

Etter en halvtime var vi fremme ved museet. Jeg bremser hoppet av bussen. Bak meg fulgte fotball guttene, men bak dem igjen kom jenta med det hvite håret. Bak henne kom en jente med rødt hår som var satt opp i hestehale. Jenta med hestehalen prøvde å oppmuntre hun med det hvite.  Jenta med det hvite håret snudde seg, og jeg møtte to gyllende stirrende øyne.

___________________________
BEKLAGER AT DET HAR TATT SÅ LANG TID FØR JEG FIKK LAGT UT ET NYTT KAPITTEL!!
UANSETT, JEG KOMMER SNART TIL DEN SPENNENDE DELEN😱
HÅPER DERE FORSETTER Å LESE!!!

HUSK:
LIKE OG KOMMENTER✨♥️
GOD JUL