2 av samme blod!

1- En forferdelig dag! Eller?

Mandag

-Caroline POV-
Jeg studerte meg selv i speilet. Jeg hadde på meg en marineblå kjole. Jeg hadde et par hvite Converse til, et sølvarmbånd og en blå veske som passet til kjolen. Jeg la på et tynt lag maskara og litt lipgloss. 

"Vennen, du må komme hvis jeg skal kjøre deg til skolen i dag." sa mamma. 

"Kommer."

Jeg løp ned trappa til mamma. Jeg tok veska på skulderen og gikk ut til bilen. Mamma kom like etter meg.

"Så fin kjole du hadde i dag da!" sa hun.

"Takk." Jeg så på henne. "Jeg syntes den står i stil med øynene mine."

"Ja, det gjør den veldig godt!" sa mamma og ga meg en tommel opp.

Mamma kjørte inn på parkeringsplassen.

"Hadet." sa jeg og lukket døra før hun fikk sagt hadet.

Jeg gikk inn i skolegården. Den var stappfull som vanlig, da var garantert gangene enda verre. Sånn pleide det og være hver eneste dag. Jeg speidet utover plassen. Jeg lette etter en jordboer ved navn Arabella Queens. Hihi, vi pleide og spøke sånn hele tiden.

Nå så jeg henne borte ved inngangen. Jeg gikk mot inngangen, da plutselig telefonen min ringte. Jeg stoppet opp og tok den opp.

"Hallo?" Jeg fortsatte og gå.

"Ja, hei. Har jeg kommet til Caroline Walters?"

"Ja." svarte jeg. 

"Du har søkt om og gå på North Hampton Art School når du er ferdig på High School." hun tok en puste pause og fortsatt. "Du kom inn men du MÅ fullføre 1.vidregående, før du får starte her!"

"Det er greit!" sa jeg glad.

"Så bra, hadet." sa hun.

"Hadet." jeg la på og putta mobilen i veska.

Jeg kunne ikke vente med og fortelle dette til Arabella. Men så langt kom jeg ikke. Jeg havnet heller på rompa, jeg hadde krasjet i ditt verste mareritt! Nemlig Chelsea Dallas, skolen, rettelse byens skrekk!

"Hva glor du på din lille unge!?" brølte hun.

Jeg reiste meg opp og så meg rundt. Alle stirret på oss, ingen snakka eller sa noe. Alle ventet sikkert på at jeg skulle begynne og grine og løpe vekk! Men det skal jeg ikke. Så jeg sa heller dette:

"Vet du hva jeg er ingen unge som deg!" sa jeg.

Hviskingen gikk i ett sett. Jeg er så dum! Hvordan kan jeg tenke på og motsi Chelsea Dallas. Jeg er så dust i hodet.

"Hva var det du sa nå?" hun stirret stygt på meg.

Nå har jeg lyst til og skyte meg selv, så dette ikke fortsetter!

"Du hørte hva jeg sa!" 

Nå gikk det en hetebølge av hvisking.

"Ditt lille beist!" hvisket hun til meg og stirret hatefullt inn i mine øyne.

"Visste du at et beist er et udyr, og ikke et menneske. Forresten så vist du tror udyret fra 'Skjønnheten og udyret' finnes så tror jeg du skal skaffe deg en psykolog!" sa jeg.

Nå var jeg super stolt av meg selv.  1-0 til meg! Et klapp på skulderen, bra jobba Caroline! Jeg dytta Chelsea litt til siden og gikk forbi henne, og bort til Arabella som sto med haka ned i bakken. Hun hadde vist sett alt. Jeg er bare så flink til og snakke til bøller! Hurra for meg! Men uansett, tilbake til Arabella.