Det lange nyfargede håret henger løst rundt meg. Nyfargede... Rødt som blod. Med noen små hint av min gamle hårfarge, hvitt. I knyttneven min holder jeg en alminnelig, trefarget, liten, oval kloss. En alminnelig kloss, som kan bli ett dødelig våpen på bare noen sekunder.
Kvelden hadde vært som denne. Helt lik så langt. Skumringen som avslører hva som vil skje. Men denne kvelden vil ikke bli helt som for 8 år siden. Bustetrollene over hodet mitt kaster skygger, trollene er også mine eneste vitner på det nyfargede håret. Pusten min blir tyngre og tyngre jo lenger jeg forflytter meg. Den kalde vinden røsker i den hvite drakten som flagrer langs kroppen min da jeg endelig er framme.
Mitt siste syn vil være det jeg frykter aller mest. Jeg puster tungt. Det er mye vind, jeg er sliten og jeg er høyt oppe. Den hvite kjolen min ville snart bli gjennomsiktig, og fargen i håret mitt kommer snart til å flyte ut blant min største frykt. De svømmende beistene, som lever av hverandre.
Kroppen kjennes som bly. Kuttene langs armene, beina og pannen svir, og det renner fremdeles blod ut av de åpne sårene. Det drypper fra håret også. Den hvite kjolen er ikke lenger hvit. Men snart vil jeg gi slipp på dette. Gi slipp på alt. Livet vil sakte dryppe ut av meg, så jeg må ta ett valg, fort. Jeg slipper klossen. Det skarpe knivbladet skyves ut i det den treffer bakken. Knivbladet er dekket av ferskt blod.
Tankene flyter rundt i hodet, som liljeblader i en strøm. De flyter og flyter, mens du sakte ser de visne bort, dag for dag. Tankene om familien, venner og de som faktisk hadde betydd noe for meg sto bare stille. Var de virkelig verdt å leve for? Ville jeg bli savnet? Ingen hadde savnet bestemor, så ville noen savne meg? Men jeg ønsker ikke å bli savnet. Jeg vil gå i hennes fotspor. Og det er ingen vei tilbake, det jeg nå har gjort kan ikke endres på.
Tiden går og det føltes som en evighet. Det føltes som om det hadde gått en time. Men hvor lang tid hadde det gått? Minutter? Sekunder? Det er fremdeles skumring, så det kan ikke ha vært særlig lenge. Smerten er uutholdelig, og tankene gjør bare alt ti ganger verre. Etter noen sekunder med tenking tar jeg et valg.
Jeg flytter meg nærmere kanten. Snart vil alt være over. Jeg vil bli dratt med strømmen med de svømmende beistene. Jeg puster dypt inn og ser ned. Det er uendelig langt rett ned. Ned til dypet. Til min seier. Da har jeg unnsluppet livet.
Jeg lener meg utover, og i det jeg gjør det kjenner jeg ett prikk på skulderen. Ett rynkete ansikt, med et smil som stråler mer enn sola. Ett smil som ønsker meg velkommen. Håret mitt flagrer i seiersvinden mens jeg farer videre nedover.
