Utro?

Del 2 - Begravelsen

Det er 2 dager siden Emmas foreldre omkom i bilulykken. Nå gjør hun seg klar til begravelsen deres. Tanta deres passer på de 6 ungene til de skal dra til et barnehjem en time unna, i Oslo. Hun har fortsatt over 10 000 kroner, som hun har spart, så hvis hun trenger noe er hun hvertfall ikke fortapt, og brødrene,har jo fått resten av pengene.. Så det kan vel ikke være så ille? Men nå må Emma ta vare på brødrene alene. Hun er såret. Redd. Redd for at hun ikke kan takle presset. Redd for at hun gjør noe galt. Hun er redd hun ikke vil takle det på egen hånd.

Nå står Emma på badet hennes, som skal bli tanten sitt hus. Hun fletter en fiskebeins flette, og en svart kort kjole. Hun ser seg selv i speilet. Det sjokoladebrune håret hennes glinser ikke som vanlig. Det er annerledes. Hun ser ned i vasken, og kjenner noe vått renne ned fra øyenvippen hennes. Hun ser opp igjen, og har et merke fra en tåre. Hun puster tungt ut.

"Bare de var her nå.." Hvisker hun stille for seg selv. Hun er så stresset, lei. Sur. Hun skulle ønske hun hadde død med dem. Hun tar en klut med vann og tar den i ansiktet. Hun nikker svakt og går ned til guttene. Hun setter seg i sofaen, en siste gang. Etter begravelsen drar de til Oslo. Hovedstaten. Hun tenker på venninnen. Vil hun hate henne nå? Kanskje hun aldri vil se henne mer. Emma lukker øynene svakt. "Jeg klarer meg" tenker hun.'

"Går det bra, Emma?" Thomas legger armen rundt henne. Hun rister på hodet, og legger seg inntil broren. Han holder godt rundt henne. Emma kjenner tårene presse på. "Det skal nok gå bra. Vi tar vare på hverandre. Sammen." Sier han med redsel i stemmen. Emma ser opp på ham.

"Hva skal vi gjøre, Thomas? Vi har ikke foreldre lenger.. Og vennene mine.. Hva vil de si? De vil hate meg for alltid nå!" Gråter hun. Thomas klemmer henne hardt. Han vil alt for at søsteren skal være glad. Han er redd for å miste henne også, hun er akkurat som gullet i familien. Diamant. Det er det han tenker. Men Emma vet ikke det.

"Nå drar vi unger!" Roper tanten, fra gangen. Thomas hjelper Emma opp. Alle seks ungene står i gangen. Tanten er veldig streng. "Få se på dere. Har dere vasket dere skikkelig?" Sier hun surt. Hun ser nøye på oss, en etter en. "Flott. Inn i bilen!" Nesten skriker hun. De går fra størst til minst inn i en svær limo. Ungene får ikke snakke eller gjøre noe på veien. Så går de inn i kirken. 

Det er mange folk rundt om kring. De er triste. Det er Emma også. Hun sukker for seg selv, mens de går inn. Mange ser på dem, det forstår de godt. Men likevel synes hun det er skremmende. Da alt var kommet til ro, begynte det.

" I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn." Sier presten høyt. Folkene sier så "Amen." Det samme gjør Emma. Presten fortsetter å snakke. "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som i sin store miskunn har gjenfødtoss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.La oss be.Allmektige, evige Gud, tillitsfullt overgir vi N.N. til din barmhjertighet; la ham/hennefå del i de helliges samfunn hos deg. Se til de etterlatte i deres sorg, og la dem finnetrøst og håp i din kjærlighet. Ved Kristus, vår Herre." Sier han. 

"Amen." Sier folkemengden.

La oss hoppe over resten... Forteller Emma.

"Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jord skal du igjen oppstå." Sier presten. Han fortsetter. "Gi dem den evige hvile."

"Og la det evige lys skinne for dem.." Sier Emma stille, samtidig som de andre.

"De skal få hvile i fred." Fortsetter presten. Så sier alle: Amen. " Måtte vår Herres Jesu Kristi Gud, Faderen som troner i herlighet, la våre hjertersøyne fylles med lys, så vi kan forstå hvilket håp han har kalt oss til, og hvilkenovermektig kraft han rår over, til beste for oss som tror!" Avslutter presten. Emma skikker tungt ned i bakken. En tåre renner ned. Hun lukker øynene svakt. Hele familien deres er der. Asmund, som er et år eldre enn henne, og er sønnen til tanta kommer mot henne. 

"Du, går det bra, eller?" Emma skikker ikke på ham. Nikker bare lydløst. Hun kjenner en arm bli lagt rundt henne. "Du, det kommer til å gå fint."

"NEI! Tenk det gjør ikke det, hva hadde du gjort uten moren og faren din! Jeg vet at moren din er henne, men du hadde ikke likt det!" Skriker Emma ut. Hun kjenner tårene fosse nedover ansiktet, og løper vekk. Vekk fra gravplassen. Vekk fra alt. Hun klarer ikke å kjempe tilbake.

"EMMA!" Roper Tobias, Thomas og Asmund etter henne av all makt. Men hun svarer ikke, stopper ikke. Fortsetter bare å løpe. Hun vil bare dø.

________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________

Håper dere likte delen! *proud* haha. Kunne lagd en bok av dette her, jeg. Kanskje det blir det dun dun duuuuun. Btw har aldri vært i en begravelse før, og de tingene presten osv er tatt fra http://www.katolsk.no/praksis/kirkearet/begravelse

God helg! Hva skal du i helgen? x3

Stem, kommenter og del for mer!♥ ilu<3