Kjærlighet er ikke som Emma tror. Hun forstår ikke hva som skjer, og vet ikke at den er der. Etter ulykken til foreldrene blir alt helt annerledes enn det Emma tenker ting kan bli, men det gir henne en sjanse til å bevise verden hvem hun er, hva hun...
Jeg satt på senga og leste, da klokka var 22:30. Hun hjespet svakt, og bladde over til neste side. Plutselig bankte det kraftig på døren. I stede for at Emma svarte, braste en stor og kraftig dame omtent i 40 alderen inn. Hun så streng ut.
"LEGGETID!" Brølte hun. Og vi skulle liksom ha luksus rommene? Vel, dette føltes bare veldig flaut.. "Du skal være i seng om fem minutter!" Hun hadde en skarp, og bestemt stemme. Jeg nikket kort, og gikk bort til klærne mine. Hun gikk ut, og jeg tok frem pysjamasen min.
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Jeg pustet tungt ut, og la meg forsiktig under dyna. Jeg gjemte boken min under puta, og latet som om jeg sov. Etter noen minutter, ble døren åpnet.
"Sover du?" Sier damen strengt. Jeg later som ingenting. Hun sukker bestemt, og lukker døren igjen. Jeg setter meg opp, og tar opp boken. Jeg leste til elleve, men endelig sovnet jeg..
*BIIP, BIIIIP, BIIIIIIIIP!* Jeg skvetter til, og drar til meg klokken min. Jeg holder for der den plinger, og skrur den av. Jeg sukker tungt ut, og reiser meg opp fra sengen. Jeg kjente jeg hadde vondt i ryggen, jeg var virkelig ikke vandt med en sånn seng. Jeg tenkte over bestevenninen min.. Vi skulle begynne på en privatskole, mitt på sommeren. Tenk det.. Vi fikk fri mye mindre enn de andre, vi fikk bare tre uker fri om sommeren.. Og 2-3 dager i de andre feriene. Og ca 1 uke eller noe i vinterferien. Dette kom til å bli stressende..
Jeg gikk mot skapet. Jeg åpnet opp dørene og prøvde å finne noe passelig. Til vanlig brukte jeg lang tid på å finne rett antrekk, men nå brydde jeg meg ikke noe særlig. Det var liksom ikke vits..
Jeg gikk inn til de andre, og vekket dem. Etter en time, kom den sttrenge damen inn igjen. Jeg sukket lydløst.
"Gjør dere klare for skole!" Brølte hun. Jeg tok opp sekken min, og vi måtte gå på en rekke etter henne. Vi ble kjørt til skolen i en buss. Da vi kom inn gikk jeg helt bak, i et hjørne, så jeg ikke skulle bli sett. Jeg ville ikke bli sett. Jeg ville bare dø... Jeg visste jeg kunne bli gjenkjent, for mamma og pappa var kjente folk.. Vi var på internett overalt, og hvert fall nå, som de var døde.. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle overleve.
Jeg så ut av vinduet. Vi kjørte forbi biler, trær, busker, dyr, folk, bygninger.. De samme gamle tingene. Men likevel føltes det ikke likt. Jeg ville hjem. Jeg ville se mamma og pappa. Jeg ville ha dem tilbake. Jeg ville ha dem tilbake, nå.. Plutselig hørte jeg en stemme.
"Hei." Jeg skvatt og snudde meg og så inn i de lyse kongeblå øynene til Joachim. Jeg fikk et smil om munnen. Joachim satte seg ved siden av meg. "Du liker deg ikke her, eller hva?" Fikk han ut. Jeg ristet tungt på hodet. Han nikket forstående mot meg. Han forsto meg.. Alle andre var glade, men ikke jeg. Og heller ikke Joachim.
"Skulle ønske jeg bare kunne dø med dem.." Sier jeg mens jeg stirrer tomt ut i luften. Jeg kjenner Joachim sin arm bli lagt rundt skulderen min. Vi har øyrkontakt i noen få sekunder. Joachim sitt smil stråler. Selv om jeg er lei meg, og redd smiler jeg. Til ham. Jeg kjente varmen inni meg vokse seg opp. Han gidde meg en varm og støttende klem. Han forsto at det ikk var enkelt.. Jeg kjente jeg rødmet. Jeg hadde aldri følt en sånn følelse før.. Det var helt magisk... Jeg kunne vel ikke...? Wow.. Jeg.. Jeg var forelsket.. Forelsket i Joachim..
Men tankene mine ble avbrytt, av at sjåføren ropte. "Vi er fremme!" Ropte han hyggelig. Han virket som en snill person. Jeg gikk ut, med Joachim rett bak meg.
"Jeg kan vise deg rundt, hvis du vil." Sier han pent. Jeg smiler et ja, tilbake, og vi begynner å gå inn mot skolen.
Etter en lang omvisning, viser han meg hvor klasserommet mitt er. Han snur seg og skal til å gå. Jeg lukker øynene, og kjenner en tåre trille ned. Jeg løper mot ham, bakfra og klemmer han raskt. Jeg ville ikke bli forlatt igjen. Jeg bare ville ikke. Han klemte meg tilbake. Han forsto mer enn noen andre. Men så plutselig hørte jeg stemmen til Thomas.
"Emma! Hva faen driver du med? Klemmer ukjente?!" Sier han vettskremt. Jeg sukker og ser ned i bakken. Jeg ser opp igjen, han gir meg et alvorlig blikk.
"Joachim er ingen ukjent.. Han er vennen min." Sier jeg bestemt.
"Du har akkurat møtt ham, Emma." Sier han sjokkert.
"Det er vel ikke din sak, du som ligger med hele skolen! Du skal sikkert gjøre det på denne også!" Skriker jeg til ham, før jeg går inn i klasserommet. Jeg hører krangel utenfor. Det er ikke min sak. Innenfor døra, møter jeg mange blikk. Med det samme ryker selvtilliten.
"Du må være Emma, jeg er Mr. Monsen." Sier han som er den såkalte Mr. Monsen. Jeg svelger en gang. "Vil du fortelle litt om deg selv.
"Vel.. Jeg heter Emma, blir 14 til høsten.. Jeg liker.. Ehm.. Å være med venner.." Presser jeg ut. Jeg ser bare ned i bakken.
"Ok, da kan du sette deg siden av Jason." Jeg ser opp, og ser at Mr. Monsen peker på en gutt som sitter bakerst i klasserommet, med brunt hår. Alle gisper. Jeg skjønner ikke hva som er så galt med det. Jeg går bak og setter meg. Gutten ser ut av vinduet, og har liksom ikke tid til timen. Jeg er kanskje ikke den eneste som har det vanskelig. Selvtilliten kommer tilbake.
"Hei." Presser jeg frem. Gutten får et sjokkert uttrykk i ansiktet. Han ser mot meg. Jeg prøver å smile. Han ser på meg med et "Snakker-Du-Til-Meg?" Blikk. Som om ingen snakket til ham. Eller..? Jeg kan se han skjule et lite smil.
Etter timen skynder jeg meg ut. Jeg hadde fått noen ark, med hvor skapet mitt var, og var på full gass etter å lete. Da jeg endelig fant nummer 174, så jeg gutten som satt siden av meg i timen, få opp låsen til skapet siden av. Jeg tenkte det kunne være en mulighet til å bli kjent med ham. Jeg gikk mot skapet mitt, og tastet inn koden. Jeg kunne føle blikket hans. Jeg snudde meg, og han så rett inn i øynene mine. Han hadde karamellbrune øyne, de så bestemt ut. Det var da jeg forsto at han var en person jeg burde holde meg unna.. Jeg svelgte raskt, og kjente jeg ble dratt i armen. Men ikke av gutten. Jeg ble dratt bakover, og svingt inn i armene til Joachim. Han ser alvorlig ut.
"Hvorfor står du siden av ham?!" Hvisker han raskt. Jeg forstår ikke hva han mener, og det er tydelig at han skjønner det.
"Det er skolens badboy! Du vil ikke være i nærheten av ham.. Ikke si du har fått skap der?!" Sier han litt høyere. Jeg ser unnskyldene på ham.
