Superidiot

1

Hun vred seg rundt i setet for å finne en mer behagelig stilling. Hun hvilte hodet sitt i viduskarmen, og myste ut på omgivelsene som suste forbi. Hvis hun bare kunne finne stillingen som ga henne lov til å sveve et sted mellom bevisthet og søvn. Tanken på å sove var det eneste som fylte hodet hennes, den lå som en mur forran alt annet, og lot ingenting slippe forbi. Om hun bare justerte foten litt nå, skulle hun finne den mest avslappende posisjonen. 

Bussturen fra skolen til bussholdeplassen ved huset hennes var bare 15 minutter, men om hun bare kunne fått hvilt akkuratt akkurat nå, tenkte hun, der i den stinkende bussen. Ja, nå hadde hun justert seg ferdig. Drømmene lokket henne til seg, med vakker sang, og løfter om noe vidunderlig. "Bare la øynene gli igjen," sang de, med stemmer som engler. "Det har du fortjent. Vil du virkelig sitte der å tenke på prøven din," sang de. "Jeg kan ikke sove," mumlet hun for seg selv. "Jeg må vente til jeg kommer hjem til sengen min. Sengen min." 

Tanken på sengen hennes, en myk dyne, en madrass å slippe seg ned i. Det å kjenne seg selv synke dypere og dypere ned i madrassen, det å bare gi etter og ikke bry seg gjorde at hun ga slipp på bekymringene om franskprøven hun nettopp hadde tatt. Den gjorde at omgivelsene som suste forbi tok rare former, og plutselig bare fløt forbi, nesten som røyk i mange farger. Tankene hennes ble absurde, abstrakte fantasier, helt til det ble stille og mørkt, og hun hadde sovnet. 

Melissa visste godt hva hennes største svakhet var. Hun hadde vært vimsete og glemsk helt siden hun var liten. Men noe av det som irriterte henne mest var når folk poengterte det, og sa at hun måtte skjerpe seg. SPESIELT når de sa at hun måtte bli flinkere til å huske ting. Man kan vel ikke selv bestemme hva hjernen ønsker å kaste i søppla. Det var vel ikke hennes feil at det hun ikke husket, ikke var viktig eller interessant nok. 

Det hadde brutt henne ned gjennom årene, satt en tanke i henne om at hun aldri gjorde noe godt nok. En tanke som hadde tatt plass i henne som en parasitt, og aldri gitt slipp på henne. Hun klarte jo aldri skjerpe seg. Det måtte jo være henne. Konstant var det ett eller annet med henne. Det var det foreldrene hennes fortalte henne også. De oppdaget ikke de lange nettene hun satt med lekser og prøver, bare for å få nesten toppkarakter, og en klapp på skulderen, og en beskjed om å jobbe bare litt hardere. 

Det var som i går, da hun satt oppe og pugget franske verb. Da hun gikk og la seg kunne hun høre fuglene kvitre utenfor, og vekkerklokken kom til å ringe om to timer. Det var derfor hun satt her, i en henslengt stilling, som om hun var skutt, mens bussholdeplass etter bussholdeplass passerte. Og en til. Og en til. Og bussholdeplassen hun skulle gå av på. Og en til. Og en til.