Tirsdag.
VI HADDE FÅTT i oppgave å tegne forslag til temaet og dekorasjonene til ballet. I fjor hadde vi Hollywood tema med rød løper og Oscar vinnere. Dette måtte være første gang vi skulle ha et valentinsball.
Alle på skolen bidro, og vinnerideen skulle kunngjøres i neste uke. Eller alle jentene bidro i alle fall. Guttene satt for det meste å tullet og bråket. Igjen, ikke for å være stereotypisk.
Birgitte ville ha rosa og sølv, Liv ville ha forskjellige rosa-farger. Jeg ville ha rosa, rød og svart. Rosa og rød var jo de lykkelige kjærlighetsfargene, men det var jo ikke alle som var lykkelig med kjærligheten. Jeg tenkte et slags telt markert med svarte gjennomsiktige brede strimler hengene ned fra taket, der kunne vi danse, på utsiden var bord og stoler pyntet med hjerter.
«Okay, jeg trenger dere til å gjøre noe for meg,» Liv så alvorlig på oss.
Vi så nysgjerrige på henne.
«Jeg trenger dere til å oppholde dem,» hun nikket mot pultene der hvor Henrik, Vegard og resten av gjengen deres satt.
Jeg hevet øyenbrynene mine sjokkert. Det var ikke akkurat det letteste å be om. Og jeg hadde ikke så særlig lyst til å oppholde en gjeng som alle fulgte med på. Alle ville legge merke til det.
«Hvorfor ...?» spurte jeg.
Birgitte så ned i bordet.
«Slik at jeg kan få snakket med Henrik på tomannshold. Eller i alle fall uten innblanding av resten av guttene. Jeg må jo vise at jeg er interessert i han også.»
Øyenbrynene mine var fortsatt hevet. Ikke tale om at jeg skulle oppholde dem.
«Jeg mener ikke at dere skal oppholde dem ved at du skal ha en lang tale om pi, eller at Birgitte skal ha en danseoppvisning. Men ved at dere snakker med dem.» «Kom igjen, jeg trenger bare to minutter.» Hun så forhåpningsfullt på oss.
«Æh, jeg kan ikke - Jeg vil-» begynte Birgitte.
«Kom igjen Birgitte, kan du ikke glemme sjenert-greia di i to minutter for min skyld? Vil du ikke hjelpe meg å få Henrik til å be meg med på ballet?» Liv så inntrengende på henne.
«Æh ... ikke egentlig,» fikk hun tilbake.
Stillhet.
«Hva mener du med det?» spurte Liv forbauset etter at hun kom seg over sjokket.
«Nevnte jeg at jeg at jeg skal prøve meg for mattegruppen?» prøvde jeg meg.
«Du skjønner det, Liv, at hvis du ikke hadde avbrutt meg i går ville jeg ha sagt det først,» erklærte Birgitte bestemt. Wow, hun hadde ikke tenkt å gi seg.
«Sagt hva da først?» stemmen til Liv var skarp. Hun hatet å bli beskyldt for noe.
«Jeg tror også at jeg skal prøve meg for ... åh, bare glem det,» sukket jeg.
«At jeg, at jeg også er forelsket i Henrik,» kom det fra Birgitte.
Stillhet.
«Jeg har likt han i lange tider, mye lengre enn det du har, og jeg vil at du skal hjelpe meg med å få han til å be meg på ballet,» fortsatte hun.
Liv så bare på henne uten å si noe.
«Det er jo hundrevis av gutter som vil be deg. Hvis du ikke hadde avbrutt meg i går ville jeg ha sagt det først. Men uansett, jeg er sikker vi på at vi kan finne ut av dette. Du har jo alltid villet at jeg skal bli mer interessert i gutter, og nå er jeg det.»
Nå burde du roe deg ned Birgitte, før du går altfor langt.
«Så du tror at alle gutter betyr like mye for meg? At jeg ikke bryr meg om hvem jeg går ut med? Er det seriøst det du tror? At jeg er så overfladisk? Jeg nekter å tro det, akkurat den dagen jeg nevner at jeg liker noen, bestemmer du deg også for å like han!»
«Det er ikke rettferdig! Du har gått ut med tonnevis av gutter, og jeg har aldri sagt at jeg har vert interessert i dem! Du bestemte deg kun for at liker han fordi han er ledig på markedet igjen!» Så la hun til: «Du er ikke interessert i han på ordentlig, men det er jeg, helt og fullt. Jeg har vært gal etter han i lange tider, så jeg vil eh, helst at du ... at du lar han være.»
Jeg så opp fra tegningen. Og der gikk hun for langt. Hva var det hun bablet om?
«Så jeg er altså ikke ordentlig interessert i han? Takk for at du gjorde meg oppmerksom på det. Takk for at du forteller meg hva jeg føler, og at dine følelser er såå mye dypere og sannere enn mine! Det er virkelig godt å høre hva du synes om meg!» bet Liv fra seg.
«Nei, nei, det var ikke det jeg mente! Men det er jo du som alltid maser på meg om at jeg skal bli mer selvsikker, og nå prøver jeg å være det. Hvis du brydde deg det minste om mine følelser, ville du ha hatt tålmodighet til å ha hørt hva jeg skulle si i går!» så la hun til: «Men det handler alltid om deg.»
«Seriøst! Dette er idiotisk,» blandet jeg meg inn. Jeg så strengt på dem. Dette gikk over styr. Det virket ikke som at de tenkte over hva de sa til hverandre.
«Så det er det du synes, hva?» spurte Liv måpende. Så bjeffet hun: «Og hva er det som får deg til å tro at Henrik Flaten Krog har tenkt å be deg med på ballet?»
«Han smilte to ganger til meg.»
«Han smilte to ganger til meg.»
Jeg klappet sammen boka med tegnearket inni. «Herregud, dere har vel ikke tenkt å begynne å krangle om en gutt? Dere kjenner ikke Henrik en gang, og ingen vet hva han har tenkt å gjøre. Så det er ingen vits i krangle, det er ingen gutter som er verdt det.» jeg så sjokkert på dem. Hvordan kunne en gutt få dem til å si slike ting om hverandre?
«Det er åpenbart at Birgitte synes jeg er en elendig venninne, jeg som bare har prøvd å hjelpe henne.» Liv la armene i kryss med en sur mine.
«Men det er du har greid, jeg er selvsikker nok til å tro at han smilte til meg,» bjeffet Birgitte.
«Han smilte til meg, Birgitte, det var noe alle så.»
«Tror ikke det nei.»
Det ringte ut.
Liv smilte kaldt. «Lykke til da. Det trenger du.» Hun samlet sammen tingene sine, lot bare tegningen bli igjen på bordet og kjappet seg ut.
Jeg skulle til å følge etter da Berit, læreren, pirket meg på skulderen.
«Hvor er tegningen din, Alexandra?»
Jeg tok den ut fra boken og ga den til henne.
«Mmm, god ide. Jeg liker den,» smilte hun mens hun studerte den.
Jeg hørte henne ikke.
Hva var det som egentlig som hadde skjedd?
__________________________________________________
Kommenter og STEM!
YOU ARE READING
TK-X |✔️
Fanfiction!DETTE ER EN BOK INNENFOR UNGDOMSFIKSJON. MEN SIDEN DEN ER BYGGET PÅ EN ANNENS ARBEID SÅ ER DEN KATEGORISERT SOM FANFICTION! TK-X er en skole med store talenter. Og store personligheter. Alexandra var en av disse, bare det at hun holdt seg godt skj...
