Traumatisert

1 - Vilja

"Vilja, for faen! Se å kom deg opp av senga nå!" Mammas stemme skriker i ørene mine, til tross for at hun står på andre siden av døren. Jeg har av erfaring lært at å låse døren til soverommet mitt om natten er en aldeles brilliant idé. Ikke fordi jeg bedriver noen form for "funky-business" om nattestid, men fordi mamma har en lei tendens til å brase inn om morgenen for å bokstavelig talt dra meg opp av sengen. 

Jeg setter meg opp i sengen, og stirrer inn i veggen fremfor meg. Jeg er virkelig ikke gira på å dra på skolen nå. Jeg mener, jeg har faktisk brukt ganske mye penger på denne sengen. Jeg så og si tømte sparekontoen for konfirmasjonspenger for å få råd til den luksusen. Jeg vil jo være i stand til å kunne anse pengene som vel anvendte. Altså, det jeg prøver frem til, er at det føles ganske bortkastet å bruke så mye penger på noe man ikke en gang får anledning til å bruke! Men, jeg vet at det blir et helvete uten like om jeg ikke møter opp på skolen. Fravær har jeg nok av. Fravær. Bare tanken på det ordet får meg til å brekke meg. Fravær meg her, og fravær meg der. Jeg skjønner ikke hva litt fravær har å si så lenge jeg faktisk viser at jeg forstår lærebøkenes innhold ved å levere bra på prøvene! Det irriterer meg virkelig grenseløst at det skal ødelegge så mye for vitnemålet mitt, når sannheten er at jeg leverer minst like godt som dem som faktisk møter opp. 

Jeg står omsider opp, og sleper kroppen min inn på badet. Håret står i alle retninger, og er et brilliant eksempel på "pulesveis". Det merkelige er bare at jeg ikke har pult noen. Jeg har bare hatt skikkelig kvalitetstid med sengen min! Jeg orker ikke børste håret, bare drar fingrene kjapt gjennom håret på toppen, og fester det i en rotete hestehale. Jeg vasker ansiktet, smører det inn med en velduftende fuktighetskrem og pusser tennene. Sminke orker jeg ikke idag, noe jeg for så vidt aldri gjør. Kun ved spesielle anledninger. Som i kveld. Jeg er invitert på fest, og har ingen planer om å la mammas nazi-regime holde meg hjemme denne fredagskvelden også. Hun får mene hva hun vil, men jeg er 17 år og fullstendig kapabel til å overleve en kveld med venner og noe godt i glasset. 

"Viljaaaaaaaa, herregud, du KOOOOOOM!" Maria står i ytterdøren til leiligheten sin og uttrykker en litt vel overdreven gjensynsglede, tatt i betraktning at vi så hverandre for bare noen knappe timer siden. Hun har åpenbart ikke latt vinflasken stå urørt lengre enn nødvendig. Jeg trer inn i gangen, og kaster av meg skinnjakken, og sparker av meg de slitte Converse-skoene. "Fashionable as always," kommenterer Maria med et smil, og geleider meg inn i stuen, hvor det allerede er kommet et titalls mennesker. De fleste kjenner jeg igjen fra skolen, bortsett fra et par Maria antakeligvis kjenner utenom skolen. De virker litt eldre enn oss, i begynnelsen av 20-årene, antar jeg. 

Det virker som om flere allerede er godt på vei mot fyllas høydepunkt; grøfta. Jeg går ut på kjøkkenet, og Maria finner frem den halvtomme vodkaflasken som har ligget gjemt hos henne. Moren hennes er så og si aldri hjemme, og hun bryr seg dessuten minimalt om hva Maria bedriver. Med andre ord, Marias mor er rake motsetningen av min FBI-agent av en mor. Å gjemme unna ulovligheter på mitt rom er dødfødt. Blandevann har jeg dog med meg, en liter appelsinjuice og en halvannen liter Pepsi Max. Med andre ord, jeg har ikke lagt opp til noen fancy drinker. Fancy drinker er hva jeg kaller en "waste of money". Sprit er til for å bli drita på, ikke for å nyte. For drita skal jeg bli, og det som bare faen!