Traumatisert

2 - Lukas

Leiligheten fylte seg fort opp med enda flere mennesker. Stemningen er på nivå med musikkens lydnivå, og så langt har det overraskende nok ikke vært et eneste tegn på drama. Jeg sitter skvist nedi sofaen med én gutt på hver side. Joachim fra klassen min, og Lukas, som jeg har blitt kjent med først i kveld. Han er 21, og en barndomsvenn av Maria. Jeg er egentlig ikke noe særlig "guttegæren", men jeg må innrømme at Lukas virkelig ikke er det spor gal å se på. Morsom og lett å snakke med er han dessuten også, og jeg føler meg ærlig talt ganske beæret over at han velger å bruke tid på å snakke med meg. 

"Kom, bli med inn på kjøkkenet, jeg må blande mer drikke!" Han reiser seg, og drar meg opp av sofaen. Litt ustø på beina følger jeg etter ham. Jeg gir ham litt sprit av meg, siden han visstnok er tom. I fylla er jeg virkelig den mest rause personen jeg vet om. "Alt mitt er ditt", må være mottoet mitt, noe jeg sjeldent er særlig glad for dagen derpå. Men i dette tilfellet er det virkelig innafor å dele litt på godene! Vi blir stående og prate litt i fred og ro på kjøkkenet, i ly av musikk og ståkende festdeltakere.

"Jeg liker å snakke med deg," han stirrer på meg med to intense, grønne øyne. Jeg kjenner at rødmen brenner svakt i kinnene, og snur meg litt bort. Jeg er vandt med komplimenter fra det motsatte kjønn i beruset tilstand, men de komplimentene har vært litt mer... grisete, for å si det rett ut. Når sant skal sies, og det skal det jo, har jeg vanligvis ingenting til overs for berusede gutter. Det er en grunn til at jeg er blitt "anklaget" for å være lesbisk av venninner. Og for å være helt ærlig, har tanken slått meg selv også. Men Lukas' nærvær bekrefter at jo, også jeg kan bli mo i knærne av det motsatte kjønn. 

"Du er liksom så ærlig, så rett frem. Annerledes enn alle andre jenter." Jeg føler at det er på tide at jeg bidrar med noe i dialogen som er i ferd med å bli en monolog. 

"Hvordan da?"  

"Du er med i samtalen. Du deltar hundre prosent, du stresser ikke over om håret ligger slik det skal, eller om skjørtet ditt er i ferd med å skli opp eller ei. Du er ærlig, du sier det du tenker og mener. Jeg vet ikke, det er vanskelig å forklare. Men du er så ekte, og prøver ikke å være bedre enn det du er. Du er bare deg selv, og det virker som om du gir faen i om det er godt nok for dem du snakker med." 

Jeg ser tankefull på ham. Ingen har noen gang beskrevet meg på den måten. Jeg har ofte hørt at jeg har bein i nesa, og den regla der. Men det har vært av familie og nære venner, som har kjent meg lengre enn lengst. Aldri av noen jeg nettopp har møtt. Det varmer. Ikke bare fordi det kommer fra den desidert kjekkeste gutten jeg noensinne har sett, men også fordi det er hans førsteinntrykk av meg. Fordi han knapt kjenner meg, og har et inntrykk av meg som er nøyaktig hva jeg virkelig ønsker å være. Jeg vet ikke om jeg er slik, men det er slik ønsker å fremstå. 

"Ok, greit. Du svarer ikke. Du er sikkert satt ut, men jeg liker deg. Du trenger ikke svare, ikke egentlig. Men jeg måtte bare si det." Før jeg i det hele tatt har rukket å få frem et bra svar på alle de tingene han nettopp har sagt til meg, kjenner jeg leppene hans mot mine i et kort kyss. Så forsvinner han ut i stuen til de andre, i mens jeg blir stående og se forvirret etter ham. Jeg har nettopp fått mitt første kyss. Pinlig nok, i en alder av hele 17 år, men til gjengjeld av den kjekkeste gutten i mils omkrets. FY faen!