Manipulated - Ian Somerhalder

Har jeg noen gang hatt mer lyst på noen?

Jeg ser på at bilen hans kjører videre nedover veien.
Det kysset var... Magisk

Veien opp til huset har aldri vært så lang før. Og på veien opp må jeg bare få noen ting klart inne i hodet mitt.
Liker jeg Ian? Ja
Er et lærer-elev forhold lovlig? Nei
Har jeg noen gang hatt mer lyst på noen? Aldri

Som vanlig sitter jeg i sofaen, men denne gangen sitter jeg bare der. Det blir jo kanskje litt kleint å møte han etterpå, men jeg har egentlig aldri hatt mer lyst til å se noen så inderlig som jeg vil se Ian akkurat nå. Det er så rart hvordan følelser utvikler seg på et blunk, men blir der for alltid.

Jeg bestemmer meg for å ta en dusj, sånn at kanskje den spenningen som sitter fast i kroppen min forsvinner litt.
Vannet er kaldt og forfriskende, likevel tenker jeg ikke på noe annet en kysset i bilen og hvor mye jeg vil kjenne leppene hans mot mine igjen.
Jeg skrur av vannet, og går ut av dusjen.

Speilet møter meg i det jeg snur meg, og jeg blir lenge stående å studere meg selv. Strekkmerkene på innsiden av lårene, magen som henger litt ut. Alt blir liksom så feil når man står sånn lenge. Hvordan kan en person som Ian kysse en person som meg?
Jeg er ikke personen som folk ser to ganger på, jeg er heller den personen folk tror de kan tråkke på i gangene.
Jeg er ikke fin nok... Ikke tjukk, ikke tynn, ikke bra nok.

Jeg tørker meg, surrer håndkle rundt kroppen, og trasker inn på rommet mitt. Klokken er snart ti på fem. Jeg skal akkurat til å finne noe undertøy da noe knuser nede. Jeg fryser til.
Hva var det?
Jeg lister meg musestille bort til trappen, og ser ned. Noen hvisker til hverandre der nede. Frykt tar over kroppen min da en fremmed person går forbi trappen. Jeg løper inn på rommet mitt, og legger meg under sengen.

Noen går opp trappen. Jeg stirrer ut døren, og gisper stille da noen går inn på rommet.
"Kom inn hit! Hjelp meg med å lete etter noen verdisaker" sier han plutselig. En annen mann kommer inn på rommet.
De gjennomsøker alle skuffene mine, og tar med seg pcen, klokka og pengene jeg har i en boks på skrivepulten. Jeg ligger musestille og stirrer ut i rommet mens jeg holder hardt på mobilen min.
"Du, se her" sier han ene, og holder opp en av bh-ene mine.
Han andre tar den og putter den i jakka si.
"Skulle likt å sett jenta som eier den" sier han andre. De ler sammen før de
går ut, og gjennomsøker de andre rommene i huset. Så blir det helt stille.

Jeg ligger stille under sengen i noen minutter til før jeg skjelvende prøver å ringe mamma. Hun svarer ikke.
Jeg ringer Kathrine. Hun svarer heller ikke.

Jeg går inn på listen over lærere ved skolen min. Heldigvis har de lagt inn nummeret til Ian.
Jeg taster det inn, og ringer.

"Ja det er Ian?"

Jeg puster ut.

"Det var noen her" hvisker jeg, og nå begynner tårer og presse på bak øynene.
"Ingen svarte, så jeg ringte deg. De tok tingene mine"

"Marie? Er det deg?"

"Ja" hvisker jeg.

"Okey, shit ehm... Hvor er du nå?"

"Under sengen, jeg er så redd" gråter jeg ut.

"Ikke gå noe sted, jeg er der snart" sier han. Så legger vi på.

Tenk hvis de hadde sett meg, tenk hvis jeg hadde brukt litt lenger tid i dusjen. Hva hadde de gjort?
Tårene mine renner nedover kinnene mine, og jeg prøver så godt jeg kan å ikke gråte høyt. Jeg fryser til nok en gang da døren nede åpnes. Skritt høres i trappa, og de kommer inn på rommet mitt.
Jeg kniper igjen øynene.

"Marie" jeg åpner øyene og ser rett inn i Ian sine lyseblå. Han hjelper meg ut fra under sengen, og omfavner meg. Jeg begynner å gråte. Han holder rundt meg, og fører meg bort til sengen. Vi setter oss ned, og han holder meg inntil seg.

"De gjorde deg ikke noe?" Spør han.
Jeg rister på hodet. Han puster lettet ut.

"Jeg må kle på meg" sier jeg. Han ser nedover kroppen min, så kysser han meg på hodet før han slipper meg.
Jeg tar med meg undertøy, et par lyseblå jeans og en hvit genser inn på badet. Alle smykkene til mamma er borte, og det samme er diamantringen jeg fikk til konfirmasjonen min for 4 år siden.
Det er så deprimerende å se at alt er borte.

Jeg kler på meg, og ser meg i speilet. Øynene mine er røde etter å ha grått, og det samme er nesetippen. Jeg går ut, og blir møtt av Ian sine armer.
"La oss ringe politiet" sier han.

Etter en god stund med avhør, og politimenn som konkluderer med at det var innbrudd er vi bare to igjen. Telefonen min ringer.

"Hei mamma" sier jeg.

"Jeg fikk akkurat en telefon fra politiet, herregud, hvordan går det?"

"Det går fint med meg, men alle verdisakene våre er borte"

"Å herregud, vil du at jeg skal komme hjem?"

Jeg vet at hun bare spør for å virke hyggelig, men før hun dro sa hun at denne turen var ekstremt viktig for jobben.

"Nei mamma, det går bra. Jeg klarer meg" sier jeg.

"Okey, men Marie, vær så snill ikke sov hjemme alene i natt. Jeg må dessverre gå, men ring om det er noe. Glad i deg vennen"

"Glad i deg også" sier jeg og legger på.

Skulle ønske hun kunne legge jobben litt på hylla for å snakke med meg om ikke annet i hvert fall... Men ikke det klarer hun en gang.
Jeg snur meg. Ian ser på meg, studerer meg.

"Du kan sove hos meg" sier han og smiler medfølende.

"Tusen takk" jeg klemmer han. "For alt"