I made him smile j.m

Syv

"Moren min ligger på sykehuset akkurat nå med kreft, det var ikke så ille ikke i starten for hun skulle ta selvgift og etter det skulle hun opereres men det gikk ikke som planlagt og operasjonen gikk feil, de fikk den ikke bort og nå ligger hun der mens det sprer seg" sa jeg og svarte på spørsmålet til Jason. Det hadde formet vann i øynene mine men jeg lot dem ikke falle.

"Du trenger ikke si mer" sa han og holdt god rundt meg. Jeg vet ikke hva han gjør med meg, jeg vet ikke hvorfor jeg forteller han dette. Han har bare den innvirkningen på meg.

"Faren min forlot mamma når han fant ut at operasjonen mislykkes. Jeg tror det var fordi hun ikke hadde noen penger igjen, han tok med seg storebroren min som var to år eldre og dro" jeg så opp på Jason som så mykt på meg.

"Du vet alt skal gå bra ikke sant, han kan ikke gjøre deg noe og moren din kommer til å komme seg gjennom dette for hun elsker deg" svarte han. Det var ett bra svar men ikke det jeg ville høre. Moren mi led.. Hun fortjente det ikke, jeg vet at hun var moren min men hun ville vært lykkelig hvis hun gikk bort for alle smertene ville forsvinne.

-

Jeg hadde nettopp vekket Cara og vi hadde gått ned for å kjøpe oss kaffe i kantina. Det var ikke mange oppe for jeg tror ikke at det var mange som spiste frokost her. Vi tok hver vår kaffe kopp og satte oss ned, jeg var kjempe trøtt og så ut som ett dovendyr med ringer under øynene.

"Hey jenter!" Sa en lyster stemme kommene mot oss.

"Høy er for hester" mumlet jeg og drakk en stor slurk av kaffen. Cara sa rart på meg før hun brast ut i latter. Det var da ikke så morsomt? Men jeg smilte selv.

"Husk at historie innleveringen er idag" sa Josh og tok Cara's hånd, venta?

"Er dere sammen nå liksom?" Spurte jeg med vidåpne øyne.

"Nei, vi ble enige om at for nå sa dater vi bare" sa Cara og så opp på Josh og ga han ett smil.

"Lykke til Josh hun sparker i sengen" lo jeg og gjorde henne flau, som jeg elsket det.

"Alli!" Sa hun og gjemte ansiktet sitt i brystet til en leende Josh.

-

Timene gikk fort og det ingenting spesielt skjedde. Eller jo, det var en ting jeg la merke til. Da vi hadde kunst så gikk jeg inn i klasserommet og møtte Jason's blikk og ga han ett smil men han himlet med øynene og unngikk blikket mitt. Liksom betyr det at jeg fortalte han masse personlig og han ignorerer meg neste dag? Jeg prøvde å ikke tenke noe mer på det men det lå jo i tankene mine hele dagen. Jeg gikk bort til rommet mitt da jeg sa Trent vente utenfor.

"Hei Trent?" Sa jeg og viste han ett blikk som lurte på hvorfor han var der.

"Jeg kom hit for å snakke med deg" smilte han.

"Om?

"Jeg lurte på om du kanskje vil ta en kaffe sammen en gang" sa han og presset leppene sammen.

"Som en dat.."

"Neinei! Som venner eller hvis du vil, Eh liksom så vi kanskje kan bli bedre kjent" man kunne se at han var sjenert, men det var ganske søtt.

"Jo okay det kan vi vel, når passer det?"

"Hva med.." Han tenkte seg om "torsdag?"

"Passer fint det" sa jeg og ga meg ett smil, han ga meg en tommel opp før han forsvant, tommel opp? Jeg lo og ristet på hodet og kom inn og hoppet da jeg så en skikkelse inne. "Jason hvorfor kom du deg inn??" Sa jeg og slo på lyset.

"Jeg må snakke med deg" sa han fort og reiste seg opp fra sengen min.

"Men det passer ikke akkurat nå" sa jeg og nærmest dyttet han ut.

"Alison!" Ropte han men jeg lukket døra i ansiktet hans, følte ikke for å snakke med han akkurat må.