I made him smile j.m

Elleve

"Hva er det du vet?" Sa han og stirret inn i øynene mine, jeg unngikk blikket hans og prøvde å trenge meg unna. "Alison, fortell meg!"

"Nei!" Snerret jeg og dyttet så hardt jeg kunne men han hadde fortsatt kontroll over meg. "Jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre, jeg vil ikke snakke med deg, og jeg vil ikke se deg igjen, noen gang!" Ropte jeg og dyttet han unna og denne gange lot han meg faktisk. Han stirret hardt på meg.

"Alison, det kan være en forklaring på alt som skjer" han så litt for avslappet ut, som om han viste hva det var.

"Da vil jeg i hvertfall ikke høre den" sa jeg oppgitt og gikk videre.

"Hver så snill Al.."

"Ikke! Kall meg det" jeg snudde meg brått og så strengt på han. Han tok og hendene som om han ga opp. Men det eneste det minnet meg om var han som nettopp hadde blitt tatt av politiet. Jeg stønnet og ristet på hode. "Så er det sant?" Han viste hva jeg snakket om, jeg så på han lenge men det så ikke ut som om han ville svare. Jeg skulle akkurat til å snu meg da han stoppet meg.

"D.. Det er ikke sånn som det høres ut. Jeg har aldri.. Liksom drept noen, jeg har aldri faktisk sett noen dø, men jeg er ansvarlig for smertene som ble påført dem" svarte han med blanke øyne.

"Jason.. Du er bare 19 år gammel, hva har fått deg til å bli den du er på denne alderen! Du har eller hadde ett liv å leve som du skulle klare og komme deg gjennom. Du skulle klare og fullføre det for familien din, du.."

"Familie!" Ropte han. "Faen ta familie, det har ikke gjort noe for meg og vet du hvorfor jeg valgte gjengen istedenfor familie? Fordi jeg faktisk føler at jeg har noen å stole på, noen som hjelper meg og gå gjennom ting og noen som forstår meg! De er de eneste som faktisk er familie for meg!" Han så sint ut, såret og samtidig lettet.

"Jason. Du velger feil folk, du har alltid gjort det, du velger de som kommer først fordi du er redd for å være alene. Jason du kunne valgt bra folk som meg, som kanskje alle andre på denne skolen!" Ropte jeg og tok noen skritt nærmere. "Men du valgte feil, og derfor kan jeg ikke være med deg"

"Du sier du ikke kan være med meg når du ikke kjenner meg, du vet ikke hva jeg har gått gjennom" han ristet lett på hodet og lo. "Faren min var alkoholiker og slo moren min mens jeg og broren min bare kunne se på. Hver dag kom han hjem full og vi kunne ikke gjøre noe for han hadde alltid en pistol på seg. En dag bestemte mamma seg for å få oss ut av huset, hun angrep faren min mens vi løp ut. Uten å se oss tilbake løp vi ut derfra og det siste jeg hørte var skriket av moren min og ett pistol skudd" vi sto så nærme at jeg kunne kjenne pusten hans. "Du sier jeg ikke valgte familie, det er fordi jeg ikke har noen" hvisket han. Jeg var målløs. Han løftet hånden sin til kinnet mitt og tok noen hårstrå bak øret mitt for det uventede kom. Han krasjet leppene sin inn i mine, det var spesielt alle følelser ble borte og jeg ville ikke noe annet enn å stå sånn for alltid.

••

Litt kort del men hvis jeg fortsetter blir det jo ikke spennende;)

Fire votes for neste?