Du er magisk, Elsa

Andre som meg

Sommeren gikk som forventet for Elsa. Mens hun dagene gikk ble kreftene hennes sterkere, og vanskeligere å holde styr på. Elsa brukte de fleste våkne timene av sommeren sitt på å være på rommet. Skjult for alle andre. For å beskytte alle andre. Hver dag kom foreldrene hennes inn for å snakke med henne. Det var alltid en trist melankolsk stemning i rommet når de kom på besøk. Elsa likte ikke å få besøk av dem. De snakket sjeldent om andre ting enn hvordan kreftene hennes utviklet seg. Elsa likte heller ikke å snakke om kreftene sine. Det var noe hun skammet seg over. Noe hun skulle ønske ikke eksisterte i hennes verden. «Det må være noen andre som meg» prøvde hun.

Anna ga aldri opp håpet og de første dagene banket hun på døra til Elsa hver dag. Nå var det endelig sommerferie. Og hun hadde masse tid til å leke med Elsa. Elsa åpnet aldri døren, men luften utenfor ble kaldere og kaldere for hver dag. Anna ønsket bare så inderlig å være med henne. Hun kunne huske de kjekke dagene da de var små. Hun husket hvor gøy de hadde hatt det og hvor mye hun så opp til storesøsteren sin. Men Anna visste innerst inne at det ikke ville hjelpe...

En av dagene våknet Elsa brått. Rommet var dekket av et tynt lag med små snøkrystaller. Hadde hun skapt snø i søvne? Men det skulle jo ikke være mulig! Det hadde foreldrene hennes sagt. Elsa reiste seg opp. Snøen var kald mot de bare føttene hennes og frysninger gikk nedover ryggraden hennes. Rommet hennes så annerledes ut nå. Nå som det var dekket i snø. Hun lurte på om det hadde en forklaring. Kanskje hadde hun drømt noe? Elsa kunne ikke noe for å smile litt. Det var hun som hadde skapt dette. Hun var mektig. Men straks tanken dukket opp i hodet hennes følte hun skyld og stoppet med en gang. Kreftene hennes var farlige og kunne skade andre. Hun hadde ikke råd til å miste kontrollen en gang til. Elsa gikk bort til garderobe skapet sitt og fant fram et par svarte sko. Hvordan skulle hun få vekk snøen? Det kunne ikke være så vanskelig? Hun hadde greid det før. Når hun og Anna hadde lekt sammen. Tanken stakk hjertet hennes på en uventet måte. Hun prøvde å få snøen vekk ved å løfte armene og befale snøen til å dra. Det funket ikke. Hun prøvde å konsentrere seg litt mer. Men tanken på Annas lille hodet som datt ned mot gulvet dekket av is skremte henne slikt at hun ble maktesløs. Elsa datt sammen på gulvet og snøen spratt opp rundt henne. Hvis bare noen kunne hjelpe henne...

*Sorry! Jeg har lyst til å fortsette på historien min, men jeg bare glemmer det hele tiden. Hvis dere vil lese mer så skal jeg prøve å skrive videre litt oftere. Jeg mener mye oftere... Dette er en historie jeg har lyst til å fortsette med og håper at dere vil lese... Beklager for at jeg skriver nå, et år senere... Skal prøve å komme tilbake :)

-Hilsen en.av.mange