Nyinnflyttet

2 1 0
                                    

Det er mørkt, jeg ankom nylig Larvik, med toget.

Jeg er alene, fordi jeg løy til mamma og sa at noen henter meg på stasjonen, men hadde jeg avtalt, nei, fordi jeg er så smart og innbilte meg at det er null stress og overnatte i en bakgate én natt. Dette hadde jo tross alt skjedd før, i Drammen og en gang i Oslo, Asker, Lier og utrolig nok Stavern.

- Er du alene? Spurte en fremmed dame meg, jeg ble overrasket, men dette er jo Larvik her er alle så nysgjerrige på alt og alle.

- Ja, jeg tog et tidligere tog fra Stavanger. Foreldre mine ankommer først i morgen, hvordan det egentlig kjenner jeg deg? Svarte jeg damen, litt uhøffelig, men greit nok.

- Oh, nei. Jeg bare tenkte hvis du var alene kunne du sikkert kræsje mitt sted da, hvis du skjønner hva jeg mener. Valgte damen å ordlegge seg. Jeg var helt sjokkert over at en eldre dame på mins sytti år hadde brukt de ordene.

- Nåvel, det virker vel kanskje litt sykt at en gammel dame som meg tilbyr deg, en fremmed tenåring et rom for natten, men jeg ønsker deg alt godt og hvis dine foreldre ankommer i morgen så drar du bare når du må. Tilføyde damen, med et lite smil.

Jeg kikket litt rundt meg, ingen kjente.

Kanskje det ikke var så dumt å kræsje stedet til denne damen for en natt? Hva er det værste som kan skje? At jeg blir kidnappet og voldtatt? Jeg har bestemt meg.

- Ahah, jeg blir gjerne med deg. Navnet er Triera, forresten. Svarte jeg, med et smil.

Damen kikket på meg og gliste, mens jeg tenkte. Hva driver jeg meg!?

- Ja, selvfølgelig! Mitt navn er Anne Grethe, bli med meg. Bilen står rett der borte. Jeg ble med damen bort til bilen og kjørte avsted opp mot Byskogen, et boligfelt ovenfor sentrum i Larvik.

Jeg våknet veldig tidlig denne morgenen, rundt fem, tror jeg. Anne Grethe sov enda virket det som, kanskje jeg kan snike meg avgårde før henne våkner? Tenkte jeg, og vurderte omstendighetene. Ja, gjør det. Kom jeg frem til.

Jeg snek meg ut av det lille kottet jeg hadde sovet i. Hvite vegger, en lav seng, et lite vindu langt oppe på veggen og noen stygge gardiner var alt som befant seg inne på rommet. Da jeg kom ut i gangen la jeg merke til at soveroms døra til Anne Grethe var åpen, kanskje den gamle dama er våken likevel. Tenkte jeg, og kikket febrilsk rundt meg. Jeg så ingen, mens jeg observerte rommet. Blå vegger, med noen hyller fylt med bøker, sko hylle, tre dører og mørke brunt gulv.

Jeg hørte skitt fra stua, Anne Grethe skulle nok på do for skrittene stoppet etter en kort stund og det hørtes ut som om de gikk i den retningen. Jeg så at skoene mine fremdeles sto helt til venstre i skohylla og tok dem med et fast grep og åpnet døren rolig før jeg smatt ut like lett som en fjær.

Jeg var akkurat kommet ut da jeg snudde meg og så Anne Grethe i kjøkkenvinduet, henne så litt trist ut. Jeg stakk jo tross alt av uten å si ha det til en eldre dame som hadde gitt meg et sted og overnatte. Faen! Tenkte jeg, da jeg oppdaget at mobilen lå igjen på kottet, hvordan kunne jeg glemme min kjæreste eiendel!? Nå var jeg drit sur, men jeg kunne ikke dra tilbake til Anne Grethe nå. Alt jeg kunne gjøre var å håpe at den gamle damen ikke la merke til at den var der.

Jeg kom akkurat frem til stasjonen, før mamma kom gående ut fra Narvesen. Jeg gikk sakt fremover for og se om henne gjenkjent meg.

- Triera! Skrek mamma, da henne til slutt oppdaget at jeg kom mot henne.

- Seriøst, mamma. Svarte jeg irritert, med et smil.

- Beklager da, vennen. Kom der er taxien, så får du se på den nye huset. Sa mamma, i det en taxi kom kjørende mot oss.

Det tok ikke lang tid før vi var fremme, ved det nye huset vårt.

Dette stedet virker kjent, tenkte jeg.

I det jeg hørte en dør smelle over gaten, Anne Grethe var min nye nabo.

- Hallo! Så dere er den nye familien som endte opp med huset? Spør Anne Grethe, smilende.

- Hehe, sier mamma, ja. Det er oss.

- Kan vi gå inn? Spør jeg mamma, og trekker i armen hennes.

Anne Grethe kikket på meg, og smilte lurt.

Faen! Kanskje henne fant mobilen min likevel.

Tenkte jeg, og gliste falsk tilbake til Anne Grethe.

- Ja, så klart. Her er nøkkelen, svarer mamma og gir meg nøkkelen til vårt nye hus.

Jeg går inn og kikker rundt, relativt god plass til oss. Fine vegger og grei plass og bevege seg på.

Det tok tjue minutter før mamma kommer inn og spør, kjente du damen? Jeg gliste rart mot mamma og svarte, ja, du kan vel si det sånn.

Jeg lo litt, tenk om mamma vet at jeg kræsja stedet til Anne Grethe.

- Henne fortalte at henne hadde møtt på deg ved stasjonen i går kveld og tilbød deg et tak over hodet, stemmer det? Mamma ser spørrende på meg, og flirer litt.

- Vel, det stemmer, ja. Svarer jeg kort og kikker ned i gulvet. Mamma ler og roper, tenk fort. Før henne kaster mobilen min rett i fanget mitt med en stor latter.

Has llegado al final de las partes publicadas.

⏰ Última actualización: Sep 07, 2016 ⏰

¡Añade esta historia a tu biblioteca para recibir notificaciones sobre nuevas partes!

Triera ~ VelkommenDonde viven las historias. Descúbrelo ahora