Theas historie

Forord

”Hei Tommy. Hvordan har du det? Jeg har det helt fint, eller egentlig burde jeg si vi har det helt fint. Det er nesten sånn at jeg kan kjenne at hun vokser for hver dag nå. Lille Thea. Legene sier at hun er helt frisk, og jeg kan nesten føle at det snart skal skje. At Thea snart skal komme til verden, denne vanskelige verden som vi allerede er født inn i. Jeg gruer meg. Mye. Etter alle bøkene jeg har lest, og etter alle diskusjonene med mamma er det ikke noe jeg gleder meg til. Jeg har til og med hørt at det skal være så vondt at man får mest lyst til å legge seg ned å dø. Gi slipp på livet, og falle ned i den mykeste søvn. Men når man får en liten byll i armene som lengter etter deg, så glemmer du det. Det får deg i livet igjen, det driver deg fremover. Den lille byllen, med de samme øynene, og den samme nesen og det samme lure smilet som deg selv, da gir det deg et nytt håp i livet. En ny oppgave. En ny glede, og en ny bekymring. Man må ta vare på sin egen baby. En liten del av seg selv.

Jeg har tenkt mye. På hvordan ting er nå, og hvordan ting kunne blitt. På alle de valgene vi gjorde, alle de gale valgene vi gjorde. Tenk at det bare er litt over et år at det hele begynte. Samtidig som det føles uendelig lenge siden, så føles det heller ikke så fjernt. Hadde det bare ikke endt på denne måten.

Tommy, jeg savner deg så uendelig mye. Jeg lengter etter deg, og det verker i hele kroppen bare jeg hører navnet ditt. Det verker spesielt i hjertet. Halve hjertet mitt er borte, den ene delen er det du som har. Det virker som om at halve hjernen min er borte også, jeg klarer ikke å tenke klart. Jeg klarer ikke å slutte å glede meg heller. Glede meg til å se deg igjen. Selv om det er veldig lenge til.

Håper du snart begynner å skrive. På boken til Thea. Hun har rett til å få vite alt om hvordan livet var før hun ble født. Vi kommer ikke til å huske alt om 10 år, når hun kanskje er stor nok til å forstå. Hun er kanskje stor nok til å forstå hva som skjedde, men hun er nok fremdeles ikke stor nok til å forstå hvorfor vi valgte å ta de valgene som vi gjorde. Det tar nok enda noen år til.

Elsker deg ufattelig mye,

Din Amalie.” 

Han leser sagte gjennom e-posten og passer på å få med seg alt som står der. Halsen begynner å stramme seg, og det er vanskelig å svelge. De myke ordene som hun har skrevet er ikke lett kost for han. Men han har lovet seg selv å slutte å gråte. Det kan ikke fortsette. Det må da gå an å lese en e-post uten at puten hans ender med å drukne i tårer. Det er et bilde der også, så han åpner det. Bildet er av henne, Amalie. Som han elsker. Han skriver det ut, og ikke lenge etter sitter han med det mellom fingrene og studerer den nydelige jenten på bildet. Hun smiler mot han, og han stryker henne ømt over håret før han gir bildet et kyss og legger det ned i skuffen. Bildet havner på toppen av bunken med de andre bildene han har av henne i skuffen. Så åpner han et word dokument. Han har bestemt seg. Hvis det er det hun ønsker, så er det akkurat det han skal gi henne. Så går han tilbake til den dagen når det hele startet. Samme med hans elskede Amalie skriver han historien om hva som skjedde. Theas historie.