he's different

part 2

"jeg heter Max, hva heter du?" han så spørrende på meg, og jeg bare sto der å så på han. idiot, si noe!

"jeg heter Charlotte" fikk jeg endelig frem. det var virkelig ikke likt meg å være nervøs, men han var utrolig kjekk. Han hadde nydelige brune øyne, en perfekt nese og håret hans var perfekt fikset med vox. han hadde mørkebrunt hår, og utenlanske anelser. det virket hvertfall ikke som om han var helt norsk.

"så hvor gammel er du? jeg er 16" han fortsatte å se meg inn i øynene.

"jeg blir 16 neste uke" jeg klarte ikke fjerne blikket mitt fra de nydelige øynene hans, det var som om jeg var forhekset, i en transe.

"kult, eh, her er nummeret mitt, kanskje vi kan finne på noe en gang, men jeg må virkelig stikke nå" han ga meg en lapp med et nummer på, jeg tok lappen og smilte til han.

"her har du mitt også" sa jeg og tok opp en lapp og skrev på nummeret mitt, og plutselig var han borte, osm om han aldri hadde vært der i det hele tatt. 

jeg snudde meg fort rundt og så på Hanna, jeg kunne virkelig ikke tro det.

"han var het sykt kjekk, du må jo ringe han da!" Hanna så forventningsfylt på meg

"ja, eller, kanskje jeg skal vente på at han ringer meg? du vet at jeg ikke er god på sånne her ting Hanna!" Hanna så dumt på meg.

"og jeg som trodde jeg hadde lært deg noe opp gjennom årene." hun sukket "ok, det du skal gjøre er at du skal vente i tre dager, hvis ikke han har ringt deg innen den tredje dagen har gått, ringer du han, fårstår du? da virker du ikke for desperat, og det virker ikke som om du driter i det, er det greit?"

jeg nikket. hva skulle jeg gjort uten Hanna? dette var virkelig ikke likt meg. jeg pleide å drite i om gutter likte meg eller ikke, eller om noen likte meg for den sags skyld, men det var noe med han, som jeg aldri hadde sett i noen annen gutt før. det var virkelig noe merkelig med han.