Marcus POV
:::::::::::::::::::::
Det var så dystert, så mørkt, alle var så triste men det har de jo en god grunn til... Jeg også... "ding..... ding ....ding... ding..." klokka klang en søt klang mens alle var helt stille og så ned i bakken. Svarte klær, rennende mascara ned kinnene på jentene... Det var en sånn dag.. En dag hvor man får lov til å være triste med god grunn, man får føle at alt er dritt og at alt går som det går, ingen planlegging og ingen som vet hva som skjer senere. Man får lov til å føle at livet kommer til å ende for seg selv også, men det gjør det ikke... Vi har fortsatt en god grunn til å leve, og selv om den personen du elsker er borte, lever DU videre. Hvor vanskelig det er å gå opp på prekestolen til presten er ubeskrivelig.. Du ender ALLTID opp med og gråte, uansett om du er mann, dame, jente eller gutt.
Å synge en sang er så trist at de fleste gråter istedet for å synge, og snakke er så vanskelig at du gråter istedet.. Det er ALLTID sånn, uansett hvem... Du er jo kjempe glad i de du kjenner, men det beste er at familie, venner, besteforeldre, faddere, ukjente og andre deltar i denne stunden bare for å trøste de pårørte.
Jeg vet hvor vanskelig dette er for de fleste... Jeg sitter ved siden av moren til Torell, hun gråter.. Og jeg trøster henne jeg hører flere folk som gråter og ikke minst hun som ligger i fanget mitt.. Hun reiser seg opp og ser meg inn i øynene med tårer i, "Marcus..." sa hun kjempe svakt og trist, "j-jeg.. Vet ikke hvordan jeg skal klare meg gjennom dette.." jeg vet hvor mye faren hennes betyr for hun.. Da Torell var liten var hun bare med faren fordi moren hele tiden var på jobb og når hun var hjemme var hun bare sint... Mere visste jeg ikke.. For hver gang Torell skulle fortelle dette begynte hun bare å gråte og jeg godtok at det var vanskelig og si dette.. Så jeg lot det gå.. Men jeg var hvertfall veldig lykkelig men samtidig trist.. Jeg hadde ikke mistet Torell, mitt livs kjærlighet.. Akkurat da vi trodde Torell var dø og legene sa de skulle plugge ut maskinen som holdt hun i livet forandret ALT seg.. Legene plugget ut maskinen men det rykket hun fikk av maskinen vekket hun.. Og legene fik operert bort kreften.. Jeg er KJEMPE glad i Torell
Torell's POV
::::::::::::::::::::
Jeg viste at jeg overlevde.. Men Hadde det ikke vært for meg hadde ikke pappa død! Mamma hadde ringt pappa og sakt hva som skjedde så han sa han skulle forte seg til sykehuset.. Men han kræsjet i en lastebil og døde...
Hvorfor føler jeg at dette er min feil??! Det ER min feil! Nei! Jo!! Hvorfor er dette så vanskelig??
Jeg lå på fanget til Marcus under begravelsen.. Jeg hadde gråti så mye at hele fanget hans var blitt en eneste vann dam.. Men det brydde han seg ikke noe om, jeg reiste meg opp og så han i øynene med de tristeste øynene jeg noen gang kunne forestilt meg "Marcus... J-jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg gjennom dette..." jeg begynte og hylgrine men Marcus strøk meg over hodet og kysset meg forsiktig i pannen.."dette skal ordne seg Torell.. det er ikke din feil" han fortsatte å se fremover og jeg fortsatte og ligge på fanget hans.. Gjennom hele begravelsen var et helvete! Jeg tenkte og tenkte og tenkte.. Hva skal jeg gjøre nå?? Jeg har jo så mye å gjøre.. Det er for mye..
"Og derfor vil jeg bare si takk til alle som møtte opp..." mamma satte seg ned og begynte og spise sammen med alle de andre... Jeg satt bare her... stirret og gråt for meg selv.. Marcus satt ved siden av meg og ga meg dette-kommer-til-å-ordne-seg blikk, og jeg viste at Marcus hadde rett men det var alikevel verdens undergang..
Marcus POV
:::::::::::::::::::::
Jeg følgte Torell bort til ingangsdøra til skolen.. Hun hadde ikke vært på skolen på nesten 5 måneder... "Sikker på at du orker?? Jeg kan bli med deg hjem igjen.." men Torell var like bestemt på at hun skulle inn den døra, gå ned gangen og sette seg i klasserommet. Selv om Chris hadde vært en bitch skulle hun inn den døra...
Hun åpnet døra sakte og og tok det første skrittet inn døra.. Alle sto der og stirra.. Og i enden av gangen sto Chris!!
----------------------------------------------
Takk til alle som leser boka mi❤❤😴 håper dette kappittelet ble bra.. Skal på leirskole så får ikke skrivd mere på hvertfall en uke😢😥
أنت تقرأ
Offeret
عاطفيةTorell føler seg anderledes og krenket, skolen er en av de værste stedene i verden hun kunne tenke seg å være, men kjærligheten redder.... Torell har livet forran seg men alikevel må hun brøyte seg gjennom skoledagene, hun føler en trang av å ikke l...
