Hun trekker skjerfet og kåpen tettere inntil seg i det hun tråkker inn i den kjølige delen av undergrunnen. Det kryr av mennesker overalt. De løper i ulike retninger. Vinden blåser gjennom håret hennes i det t-bane toget stopper foran henne. Hun stiger inn og leter febrilsk etter et sted å sitte. Etter å ha trengt seg gjennom menneskene som står der, finner hun et ledig sete. Hun slenger ned. Hun skal akkurat til å legge seg bakover, da fyren ved siden av henne prikker henne på skulderen.
"Hei" sier han og smiler selvsikkert. Hun titter rart på han før hun snur seg vekk igjen. Han prikker henne på skulderen igjen. Irritert snur hun seg mot han.
"Hva vil du?" mumler hun.
"Så glad du var da" sier han ertende og trekker på skuldrene.
"Noe mer du vil si? Eller kan du la meg være i fred?" spør hun irritert.
"Jeg er Louis. Og du er..?"
"Bridget" svarer hun og smiler falskt.
"Fint navn" sier han og smiler skjevt. Hun nikker svakt.
"Takk" svarer hun før hun går tilbake til sine egne saker:
"Fin jakke" sier han. Hun sukker.
"Hva må jeg gjøre for at du skal la meg være i fred?" mumler hun.
"Du vet, du minner meg om noen. Det er akkurat som om vi har møttes før" sier han mens han studerer henne fra topp til tå. Hun innser at han ikke kommer til å slutte.
"Eller. Kanskje ikke. Jeg vet ikke jeg" sier han etter en stund. Toget stopper og han reiser seg opp.
"Skal du av her, du og?" spør hun og reiser seg opp selv. Han nikker.
"Jupp" sier han og smiler til henne. De går ut av toget og bortover mot utgangen.
"Du vet, et lite øyeblikk der, trodde jeg at du var veeldig kjedelig" sier han. Hun trekker på skuldrene.
"Jeg er bare sliten" mumler hun.
"Å?" spør han. Han virker faktisk interessert.
"Lange dager" forteller hun.
"Så kjipt" sier han og ser ned på bena sine. Hun stopper opp. Han gjør det samme.
"Er du sånn her mot alle du møter på t-banen?" spør hun mens hun piller på neglene sine. Han tenker seg om litt før han trekker på skuldrene.
"Det vet jeg ikke. Jeg har jo aldri møtt meg selv" sier han før han snur seg og fortsetter å gå. Hun følger etter.
"Det skal jeg si. Om du noen gang hadde møtt deg selv, tror jeg at du hadde syntes at du er en veldig rar person" sier hun og smiler bredt.
"Syntes du det? At jeg er en veldig rar person" spør han. Bena hans går som stokker bortover på gulvet. Bridget sliter med å holde følge og må småløpe innimellom. Hun nikker.
"Takk" sier han og gir henne et lite nikk. Hun ser rart på han. De går ut utgangen til t-banen og kommer ut på gaten. Han stopper.
"Hvilken vei skal du?" spør han og snur seg mot henne. Hun peker mot venstre.
"Da skal jeg dit også" sier han bestemt og begynner å gå bortover gata. Hun løper etter han.
"Bor du her?" spør han mens han ser nedover gaten. Hun svelger før hun nikker svakt.
"Ja, men det er litt rotete, så det passer ikke at jeg har med meg noen inn der" lyver hun. Han stopper og bryter ut i latter.
"Selvfølgelig skal jeg ikke hjem til deg. Jeg møtte deg jo akkurat" sier han og dulter til henne i siden.
"Jeg skjønner ikke" mumler hun.
"Om vi skal spise lunsj sammen så gjør vi det her. Da har du kortest vei hjem" forklarer han.
"Hva venter du på? Kom igjen" sier han og spaserer videre nedover gata.
KAMU SEDANG MEMBACA
Crushed
Fiksi Penggemar"Jeg er mange ting, Bridget, men løgner er ikke en av dem" Bridget har alt hun kan ønske seg, men når hun havner i en grusom ulykke risikerer hun å miste alt. Til og med sitt eget liv.
