Doggvik

Doggvik, kapittel 1

Det var en kald og fuktig natt.

Stormen hadde nettopp løyet og folk hadde som smått og senn begynt å bevege seg ut fra brakkene sine igjen. Sydvester lyste gult i den tjukke tåken, og det knaket fra frosne tau når båtene dro og slet i dem med fart fra de siste bølgene.

Isen hang fra bølgeblikktakene, tjukk og ugjennomsiktig og dekket av våt snø. Frosne vannpytter med tynn is lå strødd under de spisse spissene.

Det var desember, snøen lå som et meterhøyt lokk rund den lille fiskebyen Doggvik. Det var ingen mulighet for å komme seg vekk herfra. Og det var ingen mulighet til å komme seg dit, heller.

Gamle fru Plumknoll hadde nettopp lukket døren etter seg. Hun rettet ryggen, knakk den litt opp og strakk seg. Hun rettet litt på sydvesten, som var blitt litt muggen i kantene, før hun begynte å gå mot sementmoloen i hjertet av fiskehavnen.

Måkene fløy over hodet hennes, de skrek etter fisk og mat til ungene sine. Bølgene pisket kalde glass-skår over bryggene og svabergene. Bjeller fra fjellsauene til Velmo Ljomme fikk en nifs lyd til å slenges rundt i fiskebyen og skape uhygge og kulde.

Fru Plumknoll stoppet opp og vendte ansiktet opp mot den grå himmelen. Tåken hadde allerede gjort håret hennes dryppende vått, og en dråpe med snørr hang konstant fra nesetippen hennes, uansett hvor hardt hun snufset.

Fru Plumknoll kikket ned de siste meterne med grus og reinlav til moloen. Hun snøftet og vente an­siktet mot himmelen igjen.

Hun hadde sett Le-Jeng ute på moloen. Han satt der som vanlig med den lange bambusfiskestangen sin og ventet på ett napp som aldri vil komme. Det eneste man ser av den skjeggete indoneseren er en mørkegrå silhuett som konstant endres til nye sittestillinger.

Fru Plumknoll bestemte seg for noe med et snøftende nikk til seg selv. Så vagget hun på en enda mindre gruset og enda mere reinlavdekket sti mot en rødmalt og flassende brakke. Taket bestod av en gammel jolle som var blitt dekket med tjære og lagt over en liten rød bygning av tre. Over en sponplate om ble brukt til dør hang det et skilt.

"Sol-kaféen" sto det skrevet med tjære på planken. Det var inn hit fru Plumknoll gikk.

Det var også der det lød et pistolskudd.