I dag fikk jeg en veldig trist beskjed på jobb. En av de jeg hadde kommet nærest hadde gått bort. Natten før, av hjerneblødning. Tårene strømmet på, men jeg kunne ikke gråte. Ikke på jobb. 2,5 måned hadde jeg kjent denne personen. Jeg hadde sett personen hver mandag og tirsdag i 2,5 måned, i tillegg til noen andre dager. Personen var dement, og husket meg ikke ordentlig. Likevel hadde jeg en plass i hodet til personen. Jeg var der, men jeg var ikke der. Hvorfor jeg gråter skjønner jeg ikke... jo, egentlig. Men jeg vet ikke. Det er ikke ofte personer kommer så fort nær meg, men med denne personen var det noe spesielt.
H*n kom inn i mitt hjerte.
