Høsten

Da alt ble feil

Det var den høsten Petra hadde begynt på skolen vår, før hadde jeg mange venner der, vi var en vennegjeng på fem eller noe sånt, men jeg var egentlig gode venner med alle. Når hun kom, forandret alt seg.
Fra første dag, begynte hun å være med oss, hun virket hyggelig, og vi hadde ingen grunner til å ikke ville være med henne. 
Etter litt over en uke begynte de andre å liksom se litt stygt på Sofie, jeg visste selvfølgelig ingen ting, Petra turte ikke å spre rykter til meg, jeg var tross alt Sofies bestevenn, heldigvis så ikke Sofie ut til å merke det.
Jeg tror ikke Lisa merket at jeg tok det inn over meg, jeg tror ikke noen gjorde det. Jeg hørte alle de små stikkene mot meg, like godt som alle andre kunne, jeg så de stygge blikkene like godt som alle andre, men jeg kunne liksom ikke vite helt, og jeg turte ikke å spørre Lisa om hun så det også, tenk om hun oppfattet det som at jeg ikke likte de andre eller som at jeg prøvde å slenge dritt om vennene mine, som også var hennes venner.
Den eneste jeg turte å snakke om dette med var Per, han var den beste kjæresten jeg kunne tenke meg, han hørte etter på alt jeg hadde å si, og sa alltid hvor glad han var i meg, og at alt de sa om meg var løgn.
Etter hvert var det ikke bare vår lille vennegjeng, eller tidligere vennegjeng (jeg ville ha minst mulig med dem å gjøre etter at de begynte med drittslengingen), men også store deler av klassen som oppførte seg generelt dårligt mot Sofie, problemet var at det var ikke noe konkret, de bare begynte å oppføre seg dårligere og dårligere.
Jeg fikk stikk-kommentarer om klærne mine, kroppen min, at jeg var «for smart», «lærerens lille yndling», de fikk meg til å tro at jeg gjorte alt feil, og så feil ut, rett og slett at jeg var feil.