"Evak"

3. Isak

Jeg satte på stolen ved siden av sengen hans. Det føltes ut som lungene mine ikke ville funke. Hjertet mitt dunket fortere. Fortere. Og fortere. Jeg fiklet med neglene. Plutselig kom en dame inn døra. Jeg reiste meg kjapt opp. "Hva har skjedd nå?" Sukket hun. "Ehm... er du moren til Even? " Spurte jeg usikker. Hun snudde seg å så på meg som om hun ikke visste jeg var her. "Ja, uheldigvis..." Hun satte seg på sengen ved siden av han. "Uhm, unnskyld... Hva mener du med uheldigvis?" Hun så på meg et øyeblikk og snudde seg og så på Even igjen. "Det er jo ikke første gangen noe sånt skjer. Altså, at han havner i trøbbel... " Jeg svelget hardt. Jeg husket godt den gangen i fjor høst. "Men... " Jeg hørte stemmen hennes hevet seg. "Det har blitt verre... altså, mye verre!" Jeg reiste meg og gikk et skritt fram. "Jeg vet, men jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe han. Vi kan gjøre det sammen. "Jeg prøvde å få frem et smil. Hun ristet på hodet. "Du skjønner virkelig ikke hva jeg snakker om du... Jeg sier at... alt har blitt verre, på grunn av DEG. " Jeg kikket ned på føttene mine. Jeg hadde aldri møtt moren til Even, men nå som jeg hadde..."Eh... jeg burde komme meg- meg av gårde. " Jeg blunket vekk tårene og løp ut av rommet.

Jeg la meg på ryggen i senga. Jeg prøvde å puste, men det var vanskelig. Ble det faktisk verre? Var det på grunn av meg at han stakk av? Jeg skulle aldri ha latt han gå. Gå mitt i veien og... Tanker surret rundt i hodet mitt. Det var da tårene kom. De varme, salte tårene. "Isak?" Noora banket på døra. Jeg prøvde å snakke vanlig. "Eh, jeg er opptatt. " Jeg tørket vekk tårene kjapt og reiste meg. "Isak?" Hun åpnet opp døra sakte og kikket inn. "Ehm... går det bra med deg? Jeg hørte hva som skjedde. Jeg... "Jeg kikket ned og lot tårene trille ned og dryppe ned på fanget mitt. "Hei, du." Hun satte seg ved siden av meg og strøk ryggen min. Egentlig ville jeg slå vekk hånden hennes, men gadd ikke. Jeg bare lå ansiktet mitt i håndflaten. "Han vil bli bra. Det lover jeg deg. " Jeg kikket opp. Hun smilte. "Det er min feil... " Hvisket jeg. Jeg skjente nesten ikke igjen stemmen min. "Hva mener du? " Jeg kikket på henne et sekund og kikket ned igjen. "Han er blitt verre. Bipolar altså. " Jeg prøvde å si mer, men fikk det ikke ut. "Isak. Det er jo ikke din feil. Hvorfor tror du det? " Jeg lot den siste tåren trille ned og svelget hardt. "Moren hans gjorde det ganske klart. "Jeg formet munnen om til en strek. "Du vet at... " Hun rakk ikke si noe mer. Linn sto i døråpningen. "Det er noen som ringer med fasttelefonen. Rart, men ja ja. Han vil uansett snakke med deg. " Hun rakte meg telefonen og gikk. "Hvem er det? " Spurte Noora. "Even. " Smilte jeg. Hun nikket og reiste seg opp. "Jeg lar deg få snakke med han alene. " Hun trippet ut døra.

- Hei, stemmen til Even var svak, men det var godt å høre den.
- Hey, hvordan går det? Jeg prøvde å holde stemmen min vanlig sånn at han ikke fikk vite at jeg gråt.
- Ehm... egentlig helt jævlig. Men det ble bedre da jeg fikk høre stemmen din, jeg lukket øynene og smilte.
- Eh... Even?
- Ja?

Jeg ville spørre han om det var min feil at han stakk av. Men ville ikke at han skulle ha mer å tenke på.

- Nei, bare glem det. Sa jeg fort.
- Ok, men hvis... han stoppet. Jeg kunne høre en annen stemme i bakgrunnen.
- Hvem er det? Det ble stille.
- Ehm, du trenger ikke å bekymre deg, sukket han.
- Even? telefonen ble død.

Jeg hev den bak meg og la meg ned på ryggen. I det samme øyeblikket, ble døra åpnet igjen. "Isak. Jeg tenkte du kunne bli med på middag med meg, Noora og... ja, Linn blir nok ikke med da. Men jeg tenkte det ville bli... " Jeg sukket tungt. "Bare la meg være i fred, Eskild. " Mumlet jeg. Han gav seg ikke. "Men siden med det som skjedde med Even, så kunne vi..." Jeg reiste meg opp. "Jeg sa, la meg være I Fred, ESKILD!" Han tok et steg fram. " Jeg skjønner du er deppa. Men... " Jeg himlet med øynene. "Eskild... " truet jeg han. Han åpnet munnen men lukket den kjapt igjen. Han pustet dypt. "Ja vel. Bare vær surpomp du. Noora kan like så godt få rommet her lell. " Før jeg rakk å si noe, slengte han døra igjen. Jeg la meg på ryggen. Plutselig lagde telefonen en dirre lyd. Jeg tok den opp og åpnet opp meldingen som sto på displayet. Jeg svelget hardt. Ordene ble større og kvalmende å lese. Jeg bet meg i underleppa. Jeg kunne ikke fatte det.

Hva har du gjort mot han? Han kan ikke huske noen ting! Hva er det som feiler deg? Visste du at før han møtte deg, var han nesten helt frisk?! Du har rett og slett ødelagt han. Jeg er veldig skuffet... Du kan ikke få møte han noe mer. Jeg kan bare ikke la dette skje igjen. Og tror du ikke at jeg vet hva som skjedde da dere var på hotellet? Du tror du kan passe på han? Du har hjernevasket han, Isak! Jeg vil ikke se deg med han noe mer. Og jeg vil heller ikke se spor av deg i nærheten av oss. Dette er siste advarsel. Synd det måtte bli sånn.
- Mamma til Even

Jeg blunket hardt og slettet meldingen. Jeg så han for meg siste gang, før øynene mine ble slått igjen.