Noveller og korte historier

Du ofret livet dit for meg

Jegruller rullestolen bort til graven og legger ned blomsterbuketten medvillblomster, som han elsket og et brev. Det som står kan jegutenat.

Kjæredeg, jeg er så utrulig lei meg for det som skjedde. Jeg har lyst tilå skru tiden tilbake og hindre det. Vi flytter til et hus som erspesiallaget for rullestol, men det er to timer unna. Det er lengetil jeg kommer til å besøke graven din igjen. Jeg har lært noeviktig: man kan ikke forandre fortiden den vil forbli uforandret iall fremtid, men fremtiden er noe man kan forandre. Og det er det jegskal. Hilsen hun du reddet livet til.

Jegbegynner å tenke på dagen som for alltid har forandret livet mitt,mens en tåre begynner å renne nedover kinnet mitt.

Jegsto på sporet og så toget komme mot meg med høy hastighet, det varet blått NSB-tog. Jeg var klar, det kunne bare komme. Jeg ville barebort derifra. Det føltes som tiden sto stille eller at noen haddesatt på sakte film idet jeg så han kom løpende mot meg. Det varhan mot toget, i noen minutter var jeg sint på han. Hvorfor måttehan komme? Jeg håpet toget skulle komme først, men han akselererteog løpte fortere enn jeg hadde trodd han fikk til. Han kom førtoget. Han dyttet meg bort fra togsporet, og ned en bakke. Den føltesendeløs. Jeg så han snuble i det toget kom. Det kjørte over han, idet samme øyeblikket hørte jeg et grusomt hyl. Hylet hang i luftenlenge og var så høyt at jeg trodde trommehinnene mine skullesprenges. Det var noe rart med hylet, det hørtes ut som han ropte–Håp! Men det er vanskelig å høre hva noen roper når de blirkjørt på av et tog? I det jeg nådde enden av den lille bakkenkjente jeg noe hardt og skarpt bore seg inn like over hofta mi.Smerten var uutholdelig.

Etteren stund som hadde føltes ut som en evighet begynte smerten og avta,men jeg kunne ikke røre beina. Jeg hadde ikke tanker til overs fordet da, Jeg ville bare finne ut om det var liv i han. Jeg vissteallerede svaret, men måtte sjekke. Jeg begynte å dra meg oppoverbakken med bare hendene. Hver centimeter føltes som flere meter. Nårjeg endelig kom opp bakken, så jeg at han fortsatt lå påtogsporet. Jeg dro han ut av sporet og lette etter pulsen.

Tilsluttga jeg opp og la meg ned mens jeg klamret meg fast i han og begynte ågråte.

Jegtørker bort tårene og ruller bort til bilen. Det er en blåVolkswagen, mor åpner bildøren. –Går det bra? Spør hun. Ja da,det går bra, svarer jeg. Mor hjelper meg inn i bilen og setterrullestolen i baksetet. Den nye bilen er ikke ferdig designet. Hundenmin hopper opp i sete på høyre side av meg og slikker meg iansiktet. Det er en blanding jeg reddet for noen år tilbake. Bilenstarter og vi svinger ut på veien. Det kjører forbi en sykebil menblålys og sirene, på vei for å redde liv.

Letemannskapetfant meg noen timer senere, mens jeg klamret meg fast i liket hans.Tårene hadde sluttet å renne for en liten stund siden. De dro megfra han og fikk en lege til å undersøke meg. Jeg ble sent tilsykehuset med helikopter, men det var fra letekorpset ikke frasykehuset. Når vi kom frem ble jeg operert med en gang.

Jegser bort på mor. –Var det et sjokk da du fikk vite hva som haddehendt? Spør jeg hun. –Ja, det er nok den verste beskjeden jeg harfått i helle mitt liv, svarer hun. –Tenk positivt, vi kunne beggevære døde både jeg og han, da hadde det bare vært deg. Sier jegog klapper hunden min. Hun ler litt og mumler –Når begynte du åvære positiv? –Etter at han døde, svarer jeg. -Det er sant, siermor. –Dere er så forskjellige men like vel er dere egentlig ganskelike, men han visste at du kan bli noe for deg selv. Men det er dumtå ikke ha han her lengre, hva skal vi gjøre med alle tingene hanes?Fortsetter hun, jeg tror ikke det var ment til meg. –Vi selger devi ikke har bruk for og gir pengene til noen som trenger det, svarerjeg spørsmålet hennes, selv om hun sitter litt i sine egne tanker. –Jeg er så glad i deg, sier mor.

Nårjeg våknet etter narkosen var mor der. –Når er begravelsen?Spurte jeg henne. -Så fort som mulig, svarte hun. Tankene begynte åsurre inne i hode mitt. Han ofret faktisk livet sitt for at jeg, enveldig negativ person skulle kunne leve. –Det fins alltid håp,Martine, sa mor inn i øret mitt. Så reiste hun seg og gikk. Hanviste at det alltid fantes håp og at jeg kunne være en bedreperson.

Fraden dagen bestemte jeg meg for å være en bedre person, og at jegskal gjøre verden til et bedre sted å leve. Fordi han tror på meg,uansett hva som kommer til å skje. Han hadde håp, da skal jeg hadet også. Vi hadde et helt spesielt forhold, jeg og han. Det er barede som er det samme som oss som kan oppnå det forholdet jeg og hanhadde. Jeg skal forandre fremtiden.

Ha håp, Ha mot til å gjøre det andre ikka har mot til og tør å være andeldes.