Noveller og korte historier

Dramatimen som gjore meg lam fra livet og ned.

Dramatimen hadde akurat begynt. Dramalereren var en eldre dame som ville at vi skulle kalle henne Miss Martinson. Hun sto og holt en av sine berømmte foredrag om følerser på senen.

-Lusie, kan ikke du fortelle om et minne som får deg til å føle noe spesielt.

-Jo, jeg var fire år gammel, foreldrene mmine hadde ikke så god råd. Jeg hadde ønsket meg et armbond kjempelenge. Sjefen til mamma fant ut av det og gikk og kjøpte armbånet til meg. Jeg blir glad hvær gang jeg tenker på det og hver gang jeg ser armbånet. Hun smiler og stryker seg over armbånet hun har på. -Det er armbåndet jeg fikk. Hun holder den opp sån att alle kan se den.

-Glimrende. Veronika, kan du dele et minne med oss?

-Greit. Det første jeg husker klart var da jeg var fem år gammel. Jeg bode på gata, levde av det jeg fant. Familien min vet jeg inngen ting om. En gammel dame sto å matet noen ender i en park. Jeg spørte henne om jeg kunne få litt. Hun trodde sikkert at jeg ville mate endene, for hun ble ganske overasket når jeg satte meg ned ob begynte og spise på brøbitten jeg hadde fåt. hun utbrøt forferdet -Gir ikke foreldrene dine deg nokk mat. Jeg husker så gott svaret jeg gidde henne. -Jeg tror ikke di ville ha gid men forlite mat, men jeg kjenner de ikke. Kan ikke kome på at jeg har møtt dem engang. Den gamle damen så sorgmodig på meg. -Jeg vet hvor du kunne ha fott et got hjem. Men han er død. jeg svarte -Det går bra, jeg har mat i magen nå. Så gikk jeg min vei. Noen dager etterpå, når jeg var på skirkegården møtte jeg den gammle damen og datteren hennes. datteren hennes likte meg så godt at hun tokk meg til seg. Jeg tror egentlig hun bare gorde det ford hun fannt ut hvem jeg egentlig er.

-Og hvem er du da, jeg måtte bare spøre henne.

-Tanteungen hennes. Faren min var broren hennes, men han døde før jeg ble født. Moren min vet jeg ikke hvem er, men jeg er ganske sikker på at hun gjore det fordi jeg ligner på faren min.

Akkurat når hun hadde fulført setningen kom det en stor eksplosjon som sprengte bygget vi var i i fillebitter. Vi ble kastet opp og bort. Jeg var heldig og kresjet i toppen av en av de få trerene. Mange ble brutalt slengt inn i veggen på blokka noen meter lengere bort. Jeg sklei ned og lannet feil så jeg brakk ryggen. Bare jeg og Klaus ovelevde. De andre døde under eller ikke lenge etter ulykken.