Kinesiske vårruller og tårer

Kinesiske vårruller og Tårer

100 Dager før

Vi går nedover veien.

Lisa og meg.

Hånd i hånd.

Vi er på vei mot hytta. Den er en liten brun bygning midt ute i den åpne skogen. Den har torv på taket, og et stort vindu som vender mot oss. Jeg elsker hytta. Den er så liten og søt. Lise slipper hånda mi og løper de siste meterne til ingangsdøra. Hun elsker også hytta. Hun går inn, og jeg følger etter henne. Inni har den et lite soverom, en stue og et kjøkken. Det er en utedo litt borti veien.  Lisa setter seg i sofaen. Det er en nedslitt gammel sofa. Det kan man se på det slitte stoffet. Noen steder tyder det ut litt av fyllet. Den har en gammeldags rødfarge. Jeg slenger meg ned ved siden av henne, og setter meg så tett inntil henne som det går Ann å komme.

«Jeg elsker deg Tobben.» sier hun stille med hodet på skuldra mi, og fingrene våre fletta sammen i fanget hennes. «Jeg elsker deg også Lisa» sier jeg tilbake.

En uke før

Jeg satt med menyen i hånda. Jeg så på alle rettene dette kinesiske gatekjøkkenet serverte. Jeg klarte ikke bestemme meg.

Våruller eller nudler.

Vårruller eller nudler.

Jeg var så opptatt av valget jeg skulle ta at jeg skvatt i været da en flørtene fot strøk over den bare leggen min.

Lisa begynte å le høyt av reaksjonen min. Latteren hennes er så fantastisk. En rullende latter. Den får hele universet, som om hver minste sjel stopper opp for å høre henne le. Å høre henne le var som å høre en engel gråte. Så knusende vakkert. Det finnes ingen ord.
Jeg prøvde å holde smilet og de kjærlighetsfulle øynene tilbake

«Ikke kult» sa jeg. Jeg ga henne det styggeste blikket jeg klarte. Da lo hun enda mer. Jeg kjente smile presse i munnvikene. Ikke gi etter Tobias! Sa jeg til meg selv. Hun skal ikke vinne denne gangen. Men det gjorde hun. Jeg klarte det ikke likevel.  Jeg begynte å le jeg også. Jeg så ned på menyen igjen.
«vanskelig valg eller?» sa Lise mens hun så ut i det blå. Jeg fnyste. Som om hun har klart å velge. Hun lar jo meg bestille først hver gang, så hun kan bestille akkurat det samme som meg.

Når maten var bestilt, satte vi oss i bilen, og tok fatt på hjemveien. Vi kjørte i bilen med kinesiske vårruller i fangene våre. Det var nok til oss begge. Hun hadde insistert på at vi ikke skulle spise der. Siden det koster omtrent 7 kroner mer. Hun er en skikkelig gjerrigknark. Så der kjørte vi bortover i min Kabriolet med åpent tak. Hun hadde vårrullene i fanget. Jeg kunne jo ikke holde mine, siden jeg kjørte.
Hun var så nydelig. Der håret hennes flagret i vinden. Smilet hun hadde om munnen. Som om ikke noe var galt i verden.  Hun hadde hendene i været.

Hun jublet.

Hun lo.

Hun smilte.

Hun skrek. Hun skrek av full hals. Hun skrek fordi traileren kom susende mot henne. Den hadde dukket opp fra bak noen hus. Vi hadde sett hverandre for sent.
Sekunder senere var Kabrioleten med åpent tak knust. Men det verste av alt var Lisa. Hennes nesten livløse kropp var dekket av vårruller. Jeg lente meg over henne. Da kom tårene. Nå var kroppen hennes dekket av

Kinesiske vårruller og tårer

Timer senere lå hun i koma på sykehuset.

Nå

Jeg går nedover veien.

Bensinkanna og meg.

Hånd i håndtak.

Jeg er på vei mot hytta. Den lille brune hytta med torv på taket. Jeg elsker den hytta. Hun elsket den hytta. Det er det som skjer når du dør. Du går fra
elsker til elsket, og
er til var.
Nå må du stoppe Tobias. Hun er ikke død ….
Enda.

Jeg går inn i hytta. Jeg ser på den røde slitte sofaen. Jeg savner deg Lisa. Jeg savner det varme smile ditt. Jeg savner latteren som fikk hele universet til å stoppe opp. Jeg savner måten du sa navnet mitt på. Tobben. Med trykk på b-ene og lang e. Du var hele min verden, og jeg savner deg så mye at det gjør vondt.

Det er en smerte som ligger langt inni bryste på meg. Så langt nede at jeg aldri kan nå den, aldri kan fjerne den.

Hver gang jeg tenker på deg er det som smerten pulserer ut i hele kroppen min. den sprer seg fra brystet til magen. Det kjennes som om noen knyter magen min sammen. Det pulserer helt ned til knærne. Det gjør så vont at jeg så vidt kan stå oppreist. Jeg er redd for at jeg tilslutt kommer til å knekke sammen i smerte. Tærne mine krummer seg. Det kjennes som de skal falle av hvert øyeblikk.

Brystet mitt holder på å knekke sammen av all pulseringen. Pulseringen som går opp til halsen. Halsen som plutselig blir knusktørr. Knusktørr etter all hulkingen. Jeg prøver å svelge, men det går ikke. Øynene mine som vanlig vis pleier å være hvite med en blå regnbuehinne er nå bare røde.
De er røde av alle tårene som har trilt fra dem, og videre nedover kinna. Jeg prøver å ikke lokke øynene, for hver gang øyelokket glir igjen, ser jeg henne sittende i kabrioleten med åpent tak. Jeg ser det brune håret som går henne til skuldrene flagre i vinden. Jeg ser de brune glade øynene, med de lange mørke øyenvippene. Jeg ser den smilende munnen med de hvite tennene. Så ser jeg henne skrike.
Etter det kommer den nesten livløse kroppen dekket av kinesiske vårruller og tårer.

Jeg heller bensin over det.

Jeg heller bensin over alle minnene.

Jeg heller bensin over alt det vonde, over pulseringen.

Jeg ser fyrstikken falle.

Det smalt.

Jeg løp.

Jeg så meg aldri tilbake.

En dag senere

Vi er på sykehuset.

Hun i koma og jeg ved siden av henne,

hånd i hånd.

Jeg ber til Gud om at hun skal våkne. Så hun kan smile og le enda mer. Så hun kan få universet til å stoppe nok en gang.

Da ser jeg det. En liten rykning i øyelokket.

Så går de sakte opp.

I en rolig rullende bevegelse så de brune øynene kommer til syne.

Hjertet mitt hopper over et slag.

«Tobben» sier hun med en svak stemme.
Takk Gud tenker jeg.
______
Jeg håper dere likte den. Dette er en tentamensoppgave som jeg har bestemt meg for å publisere. Jeg er fult klar over at det finnes skrivefeil, men overse det. Takk for meg...
Creds til en venninne av meg som hjalp med tittelen. Takk Isabella