Det Kullisene Skjuler

Kapittel 1

Kapittel 1

Fortvilet presser jeg håndbaken mot øyet. «Hvorfor?» hvisker jeg og ser bort på personen jeg sitter ved siden av. Sola danser i det kornfargede håret hans. Det lange gresset duver under oss. Han strekker seg ut etter armen min, et bedende uttrykk i øynene hans.

«Amy...» begynner han. Jeg har alltid vært en god skuespiller. Det er derfor jeg klarer å skjule den lille irritasjonen som faller over meg da han sier det idiotiske kallenavnet. Dessverre klarer jeg ikke å skjule sommerfuglene, og kinnene mine blusser opp.

«Kutt!» er det noen som roper, og jeg stønner før jeg lener meg bakover. Michael rotet det til igjen. Jeg mener, hvor vanskelig er det egentlig å skulle spille in den scenen? Han må bare lene seg litte grann framover, spille beroligende- er det så vanskelig?

«Michael, du må virke mer bekymret! Du legger ikke nok følelse i det!»

Den brunøyde gutten ved siden av meg nikker raskt. «Skal bli, Arrangør!»

«Amy, du gjør det som vanlig helt perfekt,» skynder en av sminkørene seg å si, og jeg sender henne et lite smil.

«Takk,» hvisker jeg, før scenen blir tatt opp på nytt.

***

Jeg åpner øynene mine sakte og blir møtt av mørket. De som skal filme meg har forlatt huset, og Amy har offisielt gått og lagt seg. Det er bare meg igjen. Amadea. Jeg setter meg opp på senga. Den knirker under meg. Jeg drar en nattkjole over hodet og tasser over til sekken min. Et par sekunder blir jeg bare stående og stirre på bøkene som er stappet i den. Blikket mitt henger over romanen jeg fikk låne av My, men jeg rister på hodet og drar fram et sammenbrettet papirark.

Manuset.

Før jeg begynner å lese kaster jeg et blikk over på den digitale vekkerklokka mi. Jeg sukker. Den begynner å nærme seg midnatt, dessverre, så jeg har ikke mye tid til å lese på. Men allikevel, jeg skal jo bare lese det som skjer neste dag uansett. 

Fingrene mine krøller seg rundt papiret og jeg forsvinner inn i en verden som på en måte er min og samtidig ikke.

***

Neste dag våkner jeg av en høy pipelyd. Jeg skal til å gni meg i øynene, som jeg gjorde forrige dag, men husker i siste liten at jeg bare skal strekke meg og krølle meg tettere sammen rundt dyna. Jeg gjør det, og etter en liten stund døser jeg av igjen. 

«Amy! Du kommer for sent på skolen!» roper mamma, og jeg skvetter opp fra dvalen. Jeg kaster på meg noen klær og skynder meg ned trappen, før jeg dropper ned ved frokostbordet og stråler til mamma. Hun smiler tilbake. «Sovet godt?» spør hun, og kaster litt på en stekepanne. Det freser i smelta smør. Jeg nikker, og ikke lenge etter skuffer jeg i meg masse bacon før jeg skynder meg ut døra.

***

Scenen har skiftet, og denne gangen sitter jeg ved pulten jeg deler med My. Mellom hendene holder jeg det slitte manuset mitt, de svarte bokstavene nesten hvisket ut etter alt jeg har dratt det gjennom. Jeg går gjennom det en siste gang før innspillingen begynner. Plutselig gisper jeg høyt og slår en hånd for munnen før jeg begynner å le. My kikker nysgjerrig bort på meg.

Jeg peker fornøyd på setningen som står ut på arket. Vi skal få en ny engelsk lærer, og det første han kommer til å si er 'I can teach you how to bewitch the mind and besnare the senses. I can tell you how to bottle fame, brew glory and even put a stopper in death. Now, turn to page 394'. 

«Hvem det nå enn er som har skrevet manuset mitt,» begynner jeg, mens My hever et forvirret øyenbryn. «Er et geni!»

My himler med øynene.

Panikkslagne utrop kan høres foran oss. Jeg kikker bort. «Perry, slutt å smile, det ødelegger sminken!» hviner en av sminkørene. Jeg hever øyenbrynene. Perry, en blond jente med grønne øyne, sitter og leser i manuset. Det overasker meg at hun er en Harry Potter fan, med tanke på at hun ikke har noen som helst stil sånn generelt. My fniser ved siden av meg, og jeg flirer i lag med henne.

Det er alltid gøy å se mobberen din få kjeft.

***

Dina smiler til oss over cappuccinoen sin. My, som sitter ved siden av meg, hviner igjen. «Jeg mener, seriøst, den butikken var jo bare helt fantastisk! Så dere den kjolen? Bør jeg kjøpe den kjolen? Jeg kommer til å kjøpe den kjolen!»

Jeg møter blikket til Dina, og vi himler lekent med øynene. Humøret mitt faller litt da jeg går gjennom hva som kommer til å skje nå, selv om jeg ikke lar det vises.

«En Espresso?» spør en stemme bak meg. Jeg sperrer opp øynene med troverdig sjokk, før jeg synker ned i setet. 

«Perry?» sier My forbauset. «Jeg visste ikke at du jobbet her!»

«Begynte her for et par dager siden,» svarer Perry og smiler noe som ser veldig ut som et ekte smil. Men jeg vet bedre. «Nå, var det her det skulle være en Espresso?» 

Jeg nikker sakte. «Her, den er til meg,» sier jeg, og strekker meg ut etter koppen Perry bærer.
Hun blunker sjokkert mot meg. «Amadea, jeg så ikke at du var der!» utbryter hun og sperrer opp de grønne øynene. «Må ha vært mønsteret på blusen din, går jo helt i ett med trekket på sofaen.»

 Jeg knytter neven og kjenner neglene borre seg inn i huden min. Trekket på sofaen er heslig, og blunker mot oss med en sykelig grønn farge. Det er ikke mange jeg lever med som får fram de følelsene det står i manuset at jeg skal føle; bare Michael, Perry, Dina og My. Kjærlighet, hat, og glede.

«Vet du, jeg vet om en perfekt butikk hvor du kan få kjøpt bedre bluser,» forteller Perry meg og tar et skritt framover. Jeg ser opp på henne, selv om jeg er fult klar over hva som kommer til å skje. Brått snubler hun i en av de høyhælte skoene sine, og Espressoen min havner over hele meg. Bokstavelig talt. Jeg spretter opp og gisper.
Tårer samler seg i øynene mine, og jeg dytter meg vei forbi Perry før jeg skynder meg mot utgangen, My og Dina i hælene på meg.
«Kutt!» brøler Arrangøren, og jeg stopper opp. «Fantastisk jobb, jenter. Virkelig bra gjort,» sier han, og Perry smiler mens hun kommer gående mot oss. Jeg skuler mot henne og stiller meg ved siden av My og Dina i stedet for. «Du skal snart få skifte, Amy, bare hold ut litt til.» Jeg nikker. Snart kommer jeg til å treffe på Michael... det vil til å bli tøft.

***

En stemme hvisker i bakhodet mitt mens jeg kaster meg rundt en gang til i senga. Det er falskt, hvisker den i mørket. Det er falskt alt sammen, ingenting er ekte, det er falskt, falskt, falskt!
Hva det er som er falskt, får jeg ikke vite. Bare den endeløse, tomme hviskingen. Det er falskt, falskt, det er falskt! Våkne opp, det er falskt!
Jeg setter meg brått opp i senga og hiver etter pusten. En kort kikk på klokka forteller meg at jeg har cirka to eller tre timer igjen å sove på; heldigvis har ikke dagen min begynt helt enda.
Jeg stønner svakt før jeg sakte legger hodet ned på puta igjen, fullt vitende om at neste dag kommer jeg ikke til å huske den drømmen. Men den er der når jeg sovner, dyttende forsiktig i utkanten av bevisstheten min, og en følelse av tvil har slått rot i dypet av sjelen min.