Fordi Jeg Elsket Henne

Del en

Ta deg sammen, bare gjør det.
Jeg trekker pusten dypt. Rett foran meg sitter Oda med verdens største smil. Hun vet ikke at jeg sitter her og prøver å finne de rette ordene å si. Jeg hadde egentlig aldri tenk å slå opp med henne. Vi var faktisk så forelska at jeg begynte å planlegge bryllupet vårt på en alder av 19.

Men så dukket hun opp. Karina med de grønne øynene. Karina som har mye, mye større smil enn Oda. Øynene som skinner mens hun ler av noen jeg sier.

Åh, Karina. Er jeg forelsket i henne? Er jeg forelsket i Oda? Ja og nei. Det føles bare ikke riktig å lure henne mens jeg ikke er interessert lenger.

"Er alt Ok?" spør hun bekymret.

Det var her vi møttes for første gang. Vi var her med hver vår vennegjeng, og pang, et par uker siden var vi sammen. Da føltes alt riktig. Nå er det å være sammen med henne en skyldfølelse som jager meg stadig vekk. Det føles riktig å avslutte forholdet her. Kanskje hun forstår?

"Oda, jeg har noe å fortelle deg," hvisker jeg. Hun rynker bryna og nikker. Nå er det ikke noe tilbakevei. Jeg må fullføre det jeg kom hit for.

"Jeg vil gjøre det slutt," får jeg frem. Stemmen min er svak og ordene føles fremmed.

Hun rister på hodet. Først sakte, men så rister hun på hodet som en gal. Depresjonen i øynene hennes er ikke til å ta feil av. Jeg banner. Oda kommer ikke til å gå med på det. "Skal du slå opp med meg?" roper hun. De få kundene på kafeen stirrer rart på oss, før de snur seg tilbake. Jeg ber henne roe seg ned, vi kan snakke om det. Men hun nekter.

"Skjerp deg, vi kan snakker om det." Nå er stemmen min også irritert. Hvorfor må hun alltid være sånn? Det er jo umulig å snakke til henne.

Oda er en sånn person som får panikkanfall ut av ingenting. En skikkelig dramaqueen. Før pleide jeg å elske den siden av henne, men nå er hun bare irriterende.

Hun setter seg nølende ned. Øynene er fulle av tårer som truer med å renne ned bare hun blunker. "Vær så snill, Joce, jeg ber deg. Jeg elsker deg, please ikke slå opp med meg," hvisker hun desperat, tar tak i hånda mi og kysser den gjentatte ganger. Jeg himler med øynene, før jeg trekker hånda fra henne. Hvorfor må hun være sånn? Klarer hun ikke å ta ting modent?

"Nei, Oda. Nå må jeg gå," freser jeg før jeg reiser meg fort opp fra stolen. Orker ikke å være med henne et sekkund til.

"Det er en annen, er det ikke?" spør hun. Hjertet banker fortere bare jeg blir minnet om Karina. Karina som venter hjemme på meg, lurer sikkert på hvor jeg har blitt av.

Desperasjonen i øynene til Oda er nå erstattet med sinne. Hun er så sint at ansiktet hennes har byttet hudtone fra hvit til rød. Jeg svelger. "Ja, takk for fem nydelige år sammen," hvisker jeg, usikker på om hun kan høre det, og går ut døren.

____________________________

An;

Sheet, jeg har helt glemt denne historien. Eller, jeg har glemt å skrive på den. En venninnen sendte snap og bare hva het den appen der du skrev bøker og jeg bare fuck fuck fuck. Nå har jeg mindre enn en måned (?) på å skrive historien ferdig. Ja, jeg vet jeg ikke trenger å bli ferdig med hele, men jeg vil helst bli ferdig med hele fordi det er slutten som liksom er den beste delen.

Jeg endra kategorien til denne boka, fra short story til mystery/thriller. Føler det passer mer. Må også huske å bytte cover til den rrrenate lagde, for det har jeg ikke fått tid til.

Gjerne gi delen en vote, og si ifra om du ser skrivefeil takk:)