Beundrere i 100vis

1 - Amazeballs

Melanie

"Det blir helt amazeballs!!" roper bestevenninnen min fra andre enden av røret. Jeg må spytte ut iskaffen jeg akkurat hadde fått i munn. "Amazeballs?" spør jeg, og selvom hun ikke kan se det, himler jeg med øynene.  Angelina, bestevenninnen min,  gispet "Har du ikke sett The DUFF, Em?" Igjen må jeg himle med øynene. "Ok ok, jeg kan seriøst merke at du himler med øynene nå," sier hun smålig irritert, noe som gjør at jeg må le.

Jeg setter fra meg glasset med kald, deilig iskaffe på kjøkkenbenken og går for å hente et håndkle så jeg får tørket opp det jeg akkurat hadde spyttet ut.

"Angie?" sier jeg rolig.

"Hm?"

"Gruer du deg ikke i det hele tatt?" spør jeg. Hun skal til å svare, men jeg avbryter henne. "Jeg mener, i hele sommerferien har du snakket og snakket om hvor sykt bra det vil bli å starte på en helt ny skole. Men gruer du deg ikke?"

Det blir stille i noen sekunder, som om hun tenker. "Jo, ja. Men hvor ille kan det bli? Vi skal jo også starte der sammen, og broren din går jo-"

"Han er ikke broren min," avbryter jeg henne. Stemmen min er kald og følelsesløs.

Hun tier, vel vitende om at hun traff et sårt punkt. Ja, det har kanskje gått 5 år, og jeg burde kanskje akseptere det faktum at han så å si broren min nå, men jeg klarer det bare ikke.

"Jeg må gå, hadet," sier jeg raskt. I det jeg drar telefonen vekk fra øret hører jeg Angie hviske et lite hadet.

Jeg legger fra meg mobilen på benken og bøyer meg deretter ned for å tørke opp iskaffen jeg akkurat hadde sløst bort. Amazeballs. Nok et ord jeg kommer til å hate i all evighet.

*

Etter å ha drukket opp iskaffen min hadde jeg sluknet på sofaen. Jeg har aldri blitt noe særlig kvikkere av koffein, heller bare trøtt. Så det er ikke akkurat første gang.

Jeg strekker armen etter mobilen min som tydeligvis har falt ned på gulvet mens jeg sov, og i det jeg bøyer meg ned ser jeg et par føtter på andre siden av bordet. Jeg tar tak i mobilen og bøyer meg så fort jeg kan opp igjen. Dunk. Faen, jeg glemte at det er et bord rett over hodet mitt. En skingrende latter fyller rommet og jeg skjønner umiddelbart at det er Anthony som har tatt seg den frihet til å se på meg sove.

Irritert trekker jeg meg litt bakover før jeg på ny prøver å bøye meg opp igjen, denne gangen vellykket. Jeg ser bort på den irriterende stebroren min som ser ut som han er på vei til å tisse på seg av latter. Jeg grynter og setter meg opp med bena trukket opp mot brystet.

"Jeg hadde tenkt til å vekke deg for 20 minutter siden, men å filme snorkingen og siklingen din var mye morsommere," ler han. Jeg himler med øynene og flytter hånden mot fjeset for å sjekke om han har rett. Og det har han.

Jeg gnir genserermet ved munnviken. "Noe du vil?" spør jeg, lettere irritert. Det er ikke første gang han filmer en av mine flauser.

"Faren din har bedt meg om å advare deg mot noen folk på skolen du skal starte på," begynner han og trekker på skuldrene som om han virkelig ikke kunne brydd seg mindre. Jeg hever det ene øyenbrynet og legger armene i kors over brystet. Mest fordi jeg har på meg en altfor stor singlet, og vel ja, du kan vel tenke deg til resten.

"Han vil at du skal holde deg unna Edward Bastillo og gjengen hans, mamma også," fortsetter han. "Hvorfor?" spør jeg og smalner øynene. Han himler med sine over handlingen min, men fortsetter. "Fordi jeg og han ikke har vært helt på 'talefot' kan man vel si."

"Og hvorfor har det noe å si for meg? Jeg bryr meg da ikke om hvem du sloss med."

Han skuler på meg.

"Fordi hvis han finner ut at du er stesøsteren min kan han banke deg og," sier han og reiser seg opp.

Vent, hva? Hvilken syk person banker opp jenter?

Nesten ute av døra stopper han og ser på meg over skulderen. "Personlig tror jeg ikke han ville hatt noe med deg å gjøre uansett, du er ikke pen nok til det." Igjen fyller latteren hans rommet, men bare i et par sekunder før den forsvinner ut med han. Uansett hvor teit det er, og selv om han ikke kan se det, geiper jeg til døråpningen før jeg og reiser meg opp og setter kursen mot trappa.

*

Jeg vrir meg ukomfortabelt rundt i senga og fikler fram mobilen på nattbordet. Det sterke lyset fra skjermen svir i øynene, og det tar meg noen sekunder å bli vandt med det. Klokken på mobilen viser nøyaktig halv 3, og jeg sukker litt vel høyt før jeg slenger hånden over munnen i frykt for å ha vekket noen i huset. Ingen i denne såkalte familien er særlig glad for å bli vekt midt på natten.

Jeg setter meg opp og drar frem macen fra under senga og finner fram en eller annen film på netflix. Filmen blir bare stående i bakgrunn av tenkingen min, og jeg følger ikke akkurat mye med. Hodet mitt er fylt med tanker om hvordan dagen i morgen vi bli.

Grunnen til at jeg og Angie bytter skole er enkel; for mange falske folk på den gamle. Men jeg blir bare mer og mer usikker på om denne skolen er bedre etter alle slåsskampene Anthony har fortalt meg om. I tillegg tiltrekker jeg meg ikke akkurat venner, jeg vet ikke, kanskje jeg bare slipper ut en eller annen negativ energi. Jeg sukker og tenker på Angie, min stakkars fine bestevenninne.

Etter at mamma og broren min døde, og pappa giftet seg med moren til Anthony, flyttet vi inn hos dem. Og siden jeg og Anthony ikke kom så godt over ens, satte de meg på en annen skole enn han, og det var der jeg møtte Angie. Det var første året på ungdomsskolen, og fram til jul hadde hun vært den mest populære på trinnet. Hun var så godhjertet og det fantes ikke et eneste vondt ben i kroppene hennes. Men det var vel før hun møtte meg.

For etter jul startet jeg, og det kunne ha vært en bra start, hadde det ikke vært for at jeg var midt i en deprimert fase etter mamma og Patrick, altså broren min, sin død. Men så snill Angie var, prøvde hun allikevel å få meg 'inkludert'. Trist nok endte det bare godt for meg. Siden hun ble venn med den nye taperen, sluttet folk å like henne. Og sånn endte vi opp med å bli en duo for oss selv, som ingen lenger brydde seg om.

Kanskje , siden vi starter på en ny skole, vil Angie få sjansen til å bli likt igjen. Selvom hun ikke vil innrømme det, vet jeg at hun bærer et snev av anger etter å ha valgt meg framfor popularitet og alle de gamle vennene hennes, men det er lite jeg får gjort med det nå. Selvom jeg ikke blir sett på som en likanes person, kan vel hun.

Men dette er ikke den største tanken som har boblet i hodet mitt siden jeg la meg, det var nemlig denne gutten, Edward Bastillo.

________________________________

Så siden jeg er så ekstremt klumsete, klarte jeg å slette den boken jeg allerede hadde startet på. Don't ask how.

Men det var kanskje like greit uansett, fordi jeg har glemt konseptet i boka hehehe.

Men dette er da første kapittel in my new book, yey. Og jeg har ikke noe cover enda, men skal få fikset det så fort jeg klarer wuhu.

Btw hovedrollen, som heter Melanie Moore, er Bridget Satterlee fordi fyfaen hun er fin. (Bilde)