Beundrere i 100vis

3 - Bastillo

Melanie

Etter 5 minutter med mere leting, hadde jeg til slutt funnet frem til naturfagssalen. Og for å si det sånn, så ble jeg ikke akkurat møtt med en varm velkomst. Gjensitting it is. Verst av alt var vel at jeg ikke fulgte med i timen over hodet, og når læreren hadde stilt meg et spørsmål dummet jeg meg totalt ut. Bra start.

Det jeg hadde gjort hele timen, og egentlig hele tiden frem til mat, var å tenke på denne mystiske gutten jeg traff i gangen. Det mørke, tomme blikket hans, og hvordan jeg nesten druknet i den dype fargen.

Jeg skritter rolig bortover gangen, på vei til kantinen der jeg og Angie skal møtes. Jeg er så opptatt i mine egne tanker at jeg ikke legger merke til jenta som stiller seg rett foran meg, og jeg går rett inn i henne. Men i motsetningen til i stad faller jeg ikke, jeg må bare gå et par skritt bakover.

"Hva faen," er det første jeg sier mens jeg ser spørrende på jenta. Hun ser på meg med et skyldig blikk og smiler falskt, noe jeg ikke gjengjelder. Det blonde håret hennes strekker seg til rett under brystet, som såvidt er dekket av en lyserosa, veldig utringet, croptop. Hun har også på seg en svart bukse som ser ut til å være 2 størrelser for liten. Ansiktet har hun sminket full glam, og jeg grøsser av de tydelig overlina leppene hennes. Men i motsetning til i bøker og filmer, er hun alene. No minions.

"Unnskyld, men jeg måtte gjør noe for å få oppmerksomheten din," sier hun og trekker på skuldrene. Jeg smalner øynene.

"Noe du vil?" spør jeg i overkant surt. Hun ler en falsk latter, og jeg grøsser enda en gang.

"Så Sophie har rett, du er faen meg overlegen," sier hun og ler igjen. Jeg stivner til når jeg hører navnet til min eks bestevenninne, og plutselig ser jeg veldig mye av henne i denne jenta.

"Ikke snakk til meg som om du kjenner meg," freser jeg mot henne. Hun legger armene i kors over brystet, noe som drar toppen hennes enda lenger ned, mens hun gir meg et overlegent blikk.

"Jeg har hørt hvordan du og venninnen din allerede har blitt et samtaleemne rundt på skolen. Selv hos guttene, noe jeg ikke aksepterer," sier hun. Først blir jeg litt overrasket over det hun akkurat sa, blir jeg og Angie snakket om? Pøh, bull. Når hun innser at jeg ikke har tenkt til å svare henne, fortsetter hun. "Bare hold deg unna, okey? Så får vi ingen problemer her," smiler hun sukkersøtt mot meg. Jeg må spy.

Jeg skal til å svare henne, men en annen tar meg i forkjøpet. "Hvem har gitt deg rett til å bestemme hvem folk skal være med her i verden og ikke?" En jente steller seg opp ved siden av meg.

"Stikk Nikita, dette angår ikke deg," sier jenta foran meg med sammenbitte tenner. Jenta, som tydeligvis heter Nikita, himler med øynene. "Åh kjære Emma, det angår meg like mye som det angår deg hvem, eh, hun her omgås," sier hun så. Jeg skuler på henne, men det går fort bort da jeg innser at hun faktisk ikke vet hva jeg heter.

Nikita tar meg i armen og smiler falskt mot Emma, som hun tydeligvis heter. "Ha oss unnskyldt," sier hun og trekker meg med forbi henne.

Idet vi runder hjørnet trekker hun til seg armen, og stopper opp. "Sorry for at det første møtet vår måtte bli sånn, men jeg er så jævlig lei den megga," sier hun litt usikkert. "Nikita, eller Nik om du vil," smiler hun og rekker hånden mot meg. Jeg smiler et lite smil, og tar den lett.

"Melanie."

"Nice. Jeg vet dette kommer litt brått på, men du kunne ikke tenke deg å sitte med meg i lunsjen? Jeg tiltrekker meg ikke akkurat venner kan man si." Jeg må si jeg kjenner meg igjen der. Det går et par sekunder før jeg skal til å svare, men hun tar meg i forkjøpet igjen. "Jeg skjønner om du ikke vil altså."

Jeg føler en trang til å le over hvor fort den selvstendige holdningen hennes gikk over til en så usikker en, men dropper det. Det ville kanskje virket litt frekt. Så isteden smiler jeg varmt mot henne.

"Jeg vil gjerne sitte med deg, Nikita." Hun slipper ut et lettet sukk. "Hvis det er greit for deg å sitte med venninnen min også, selvfølgelig," legger jeg til. Hun lyser opp.

"Selvfølgelig."

*

Lunsjen var favorittdelen av dagen min, Angie og Nikita kom godt overens. Måten vi 3 snakket sammen på var som om vi hadde vært bestevenner i mange år alle 3, jeg tror vi kan bli gode venner.

Resten av dagen var dritt, timene gikk sakte. Heldigvis viste det seg at jeg har engelsk og norsk med Nikita og, vi har også gym og historie sammen. Kanskje året ikke blir så dritt allikevel.

Den eneste timen det faktisk skjedde noe verdt å nevne var spansk, hvor gutten jeg støtte på tidligere også var. Han satt bakerst i klasserommet, og jeg kunne praktisk talt kjenne blikket hans brenne i ryggen på meg. Det var som om han ville sette fyr på meg med blikket sitt, noe som ikke var veldig komfortabelt.

Jeg er nå på vei til gjensittingsrommet, og gangene virker ekstremt mye lengre nå enn tidligere i dag. Men jeg får til slutt slentret meg hele veien bort til døren, og labber inn med hodet bøyd. Ikke særlig gira for gjensitting på min første dag.

Heldigvis for meg var det bare 2 elever her inne så langt, de sitter i et hjørne og sluker hverandre. Jeg grøsser og setter kursen mot den bakerste pulten ved et vindu. Jeg deiser hardt ned i stolen og slenger bagen ned ved siden av meg. Jeg satt meg på en toerpult, men jeg tror ikke det kommer så mange hit at jeg må dele den med noen.

Etter cirka 5 minutter med stirring på elevene som strømmer ut av skolebygget, kommer ne høy og slank dame inn. Hun ser ikke veldig mye eldre ut enn oss, og er egentlig ganske pen. Hun ser ut som den typen som kunne hatt en modelljobb ved siden av sin vanlige jobb.

Døren åpner seg med et brak, og inn kommer ingen ringere enn den mystiske gutten. "Bastillo, du er sen," bemerker læreren. Han trekker på skuldrene og ser på henne i noen sekunder før hun kremter og nikker ut mot klassrommet. Jeg blir plutselig veldig kjedet av hva som foregår rundt meg og flytter blikket ut av vinduet igjen, men blir fort dratt tilbake av at noen flytter på bagen min og setter seg ned ved siden av meg.

Jeg smalner øynene mine mot han, og han ser tilbake på meg med de samme, tomme øynene som tidligere. Denne gangen er de ikke like dype, og jeg klarer faktisk å holde øyekontakten uten å forsvinne inn i de. "Det er ledig omtrent overalt," starter jeg med en litt svakere stemme enn meningen. Jeg kremter, og fortsetter litt mer bestemt. "Hvorfor satt du deg her?"

Han trekker på skuldrene og rette blikket mot læreren, og de sender flørtende blikk seg i mellom. Jeg grøsser og tar opp en notisbok fra bagen og begynner å tegne. Denne Bastillo fyren virker ikke akkurat som en type som snakker mye, så jeg kan like gjerne få tiden til å fly fortere på en annen måte.

I sidesynet kan jeg se at han flytter blikket ned mot notisboken min, og jeg ser automatisk opp mot læreren. Hun ser surt på han ved siden av meg, og jeg flytter blikket ned mot tegningen og smiler for meg selv.

_____________________

Okey så just to make things clear, jeg lager ganske korte kapitler nå med vilje. Sånn at det ikke skal bli så treigt å lese lange, kjedelige kapitler youknow.

(Det er ekstremt kjedelig å skrive dem også)

Anywayssss, Edward Bastillo på bildet, Francisco Lachowski. Goddamn he hot