Beundrere i 100vis

2 - First Meet

Melanie

Da jeg våknet opp i dag tidlig følte jeg meg rett og slett dritt. Jeg hadde satt på vekkerklokken ekstra tidlig så jeg kunne gjøre et godt førsteinntrykk idag ved å se litt bra ut, men det resulterte jo bare i enda mindre søvn. Akkurat det jeg trengte. Great.

Nå befinner jeg meg på den lille kjøkkenøya midt på kjøkkenet og har en intens stirrekonkurranse med Anthony.

"Klar for første dag i helvete?" spør han plutselig, uten å kutte den intense stirringen. Jeg blunker, litt overrasket over spørsmålet hans. Han lener seg tilbake i stolen med et jeg vinner alltid din jævla taper glis plantet i ansiktet. Jeg himler med øynene.

"Hva bryr det deg?"

"Det gjør ikke det"

Igjen himler jeg med øynene mot han jeg hater aller mest, før jeg skyver stole jeg sitter på aggressivt vekk fra kjøkkenøya, og tramper ut av kjøkkenet. Siden det fortsatt er 20 minutter til jeg må dra, går jeg opp på rommet for å ta en siste sjekk på hvordan jeg ser ut.

Jeg steller meg rett opp og ned foran helfigurspeilet mitt og stirrer meg selv opp og ned. På meg har jeg en svart jumpsuit med lange armer, og en litt tjukk en camo jakke over. Jeg har frisket opp ansiktet med litt concealer, contour, mascara og brynspudder. Hadde jeg kjørt all in med hele fjeset dekket med full coverage foundation hadde det blitt en veldig brå overgang til senere, da jeg mest sannsynelig kommer til å droppe sminke.

Håret har jeg satt opp i en ganske slakk hestehale, med hår hengene ned på hver side av hodet mitt. Jeg himler med øynene og snur meg vekk far speilet da jeg innser at jeg faktisk står å sjekker ut meg selv. Men jeg må innrømme, jeg ser ikke så altfor verst ut. Jeg smiler litt når jeg hopper ned trappen trinn for trinn med samlede bein. Mamma sa alltid at hun trodde jeg aldri kom til å vokse opp, og hun hadde mest sannsynlig rett.

Selvom jeg hater Anthony av hele mitt hjerte, er det han jeg må sitte på med for å faktisk komme meg til skolen. Jeg slentrer ut i gangen og slenger på meg et par mørkegrønne nike sko, og slenger bagen over skulderen. Det viser seg visst å være et treningssenter i gå avstand fra skolen, og det har jeg tenkt til å utnytte med tanke på at Anthony slutter senere enn meg.

Jeg blir stående i et par minutter å vente før jeg endelig hører stebroren min komme trampende ut i gangen. Tydeligvis ikke særlig gira på skole, han heller. Jeg gir han et stygt blikk før jeg går ut av utgangsdøra, og bort til bilen med Anthony hakk i hæl.

I det vi begge har satt oss inn, skrur jeg på radioen fort som svint for å unngå å måtte prate med han. Han skjønner virkelig ingenting den fyren der, for han åpner kjeften bare noen sekunder etterpå.

"Er du klar?"

Jeg snur meg mot han, og stirrer tomt på han i noen sekunder før jeg retter hodet mot veien igjen.

"Ikke lat som at du bryr deg," sier jeg. Så kaldt at til og med jeg får frysninger nedover ryggen. Han sukker overdrevent høyt, og jeg kan kjenne øynene hans brenne i siden min i noen sekunder. "Mel, bare fordi du hater meg, som jeg forresten ikke skjønner hvorfor du gjør, så betyr ikke det nødvendigvis at jeg hater deg," sier han rolig. Jeg skjønner at han virkelig mener det, det var noe i stemmen hans jeg ikke har hørt før.

"Det virker sånn," svarer jeg. Den kalde tonen fortsatt i stemmen.

"Jeg hater deg ikke, Melanie. Jeg behandler deg som en søster, fordi det er det du er for meg," starter han. Jeg sukker.

"Vi er, og kommer aldri til å bli søsken," sier jeg fort. Og mer sier han ikke, vi sitter i en ubehagelig stillhet hele veien til skolen.

Jeg og Angie har planlagt å møtes på parkeringen, og riktignok der står hun. Jeg har alltid misunnet henne for utseende sitt, hun er nydelig. Og i dag, som alle andre dager, går hun uten sminke fordi hun er like fin uten også. Urettferdig.

Med en gang Anthony har parkert, slenger jeg opp døren og løper inn i de åpne armene til bestevenninnen min. Jeg omfavner henne hardt og lenge, glad for å endelig se henne igjen.

"Det har bare gått noen uker, Mel," ler hun. Jeg trekker meg ut av klemmen hun allerede har sluppet opp fra.

"Vel, det føltes myyye lenger," sier jeg. Hun ler en liten latter før vi går side om side til inngangen på den nye skolen.

Angie feiret jul og nyttår hos moren sin i Spania, og har derfor vært der hele juleferien. Jeg må innrømme, med tanke på at hun er den eneste ordentlige vennen jeg har, så savnet jeg henne ekstremt mye selvom det bare har gått noen uker

Når vi kommer inn døren ser jeg meg fort rundt. Vi dro hit ganske tidlig fordi vi må innom rektor før noen av timene starter, så det er ikke særlig mange elever her enda. Bare maks 15 stykker innenfor synsvidde. "Tro meg, det kommer flere," sier Anthony som kommer slentrende inn døra. "Håper det kommer så mange ta jeg slipper å måtte ense deg," mumler jeg tilbake. "Hva sa du?" spør han. Jeg snur meg og smiler sukkersøtt til ham. "Ingenting."

*

"Kom inn!" lyder en damestemme fra inne på kontoret. Jeg og Angie går usikkert inn døren, og damen reiser seg opp. Hun er ikke veldig stor, maks 1.60 tenker jeg. Hun er litt tykk, eller kraftig om du heller vil si det, og hun har på seg en mørk rosa blazer og matchende skjørt. Hun har et fyldig og søtt fjes.

Jeg rekker fram hånden mot henne. "Melanie Moore," sier jeg før jeg setter meg i en av de 2 stolene ovenfor pulten hennes. "Angelina Jones," sier Angie mens hun tar hånden hennes hun også.

"Det er så hyggelig å endelig møte dere," smiler rektoren til oss.

Hele møtet gikk ut på at vi fikk all den informasjonen og bøkene vi trengte av rektoren, eller Ms. Rogers som hun ville bli kalt. Vi fikk også en timeplan, som gjorde meg veldig skeptisk med tanke på at jeg og Angie bare har 3 fag sammen. Norsk, matte og engelsk. Resten av fagene må jeg klare meg uten henne, og jeg er usikker på hvor bra det kommer til å gå.

Møtet ble ferdig for 5 minutter siden, og jeg er nå på meg til min første time i dag. Naturfag. Jeg grøsser ved tanken, har aldri skjønt meg på det. Jeg har da ikke planer om å bli forsker, hvorfor trenger jeg det da? Jeg ser på klokken og setter opp farten når jeg finner ut at jeg bare har 2 minutter på meg, og jeg vet ikke engang helt hvor jeg skal.

Jeg runder et hjørne og krasjer rett inn i en person. Jeg deiser hardt ned i bakken, og stønner i det en smerte brer seg utover rumpa mi. "Hva faen, se deg for," sier jeg sint og løfter hodet for å se hvem jeg krasjet inn i. Jeg kaster et raskt blikk på fjeset hans, før blikket mitt automatisk synker nedover på kroppen hans. Fy for en kropp, og fjes og bare alt, WOW.

Det mørke håret hans er fint stylet, han har et utrolig nydelig ansikt med stramme trekk. Den stramme, svarte t-skjorten avslører en muskuløs kropp. Men det som fanger oppmerksomheten min mest er øynene hans, og det er like før jeg drukner i dem da jeg flytter blikket mot en dør bak ham og rødmer. "Eh jeg mener.. unnskyld jeg eh, så deg ikke," stammer jeg frem og merker at rødmingen blir verre.

Jeg skjønner at han ikke har tenkt til å svare, og skal til å reise meg opp i det han rekker meg hånden sin. Jeg ser litt på den, før jeg takknemlig tar takknemlig tak i den og lar han dra meg opp. Jeg skal til å takke han da han plutselig bøyer seg ned og plukker opp noe. Jeg ser nysgjerrig på ham når han reiser seg opp igjen. Han tar tak i hånden min og legger noe i den.

"Du mistet denne," sier han enkelt i det han fjerner hånden sin fra min, og den føles plutselig veldig kald. Jeg åpner hånden og ser øredobben min ligge i den, hvordan jeg klarte å miste den skjønner jeg ikke. Jeg ser opp på han igjen, og legger merke til at han studerer meg. Jeg kjenner rødfargen komme tilbake til kinnene mine. "Eh takk," sier jeg. Han nikker og går fort bort fra meg.

Jeg snur meg automatisk og følger han med blikket helt til han er ute av synsvidde. Jeg blir stående og se tomt ut i gangen før jeg kvikner tilbake til realiteten. Jeg tar opp mobilen og sjekker klokken og legger merke til at timen startet for litt siden.

Herlig, for sen til første time første dag. Jeg begynner å småløpe nedover gangen og fortsetter letingen på naturfagssalen.

______________________________

I'm sorry, vet at det er ganske kjedelig å lese det første her. Men sånn er det bare, må ha en start også. det er minst like kjedelig å skrive.

Men ja, det blir bedre I promise (:

Btw Christen Harper på bildet, som er Angeliga ((: