Kepler

Kapittel 1

Krisen som rammet jorden i 1997
Det var først kun et svart lite punkt midt på himmelen. Den ble så vidt lagt merke til hos de travle menneskene som var opptatt av å leve sine liv. Hos astrologene derimot, ble den godt lagt merke til. Denne lille prikken ble sentrumet i deres forskning. Det var ingen som ante hva det var, men kun etter noen uker ble den større- og det tok ikke lang tid før menneskene stoppet opp og hev alt de hadde i hendene sine, og flyttet blikket sitt opp mot himmelen. Det kom mange forskjellige teorier om hva det kunne være. Noen troddet det var en annen planet, mens andre var helt sikre på at det var grønne mennesker som skulle ta over hele den bebodde jord.

Da den var nærmere enn noen gang, ble det tydeligere for de uskyldige menneskene som ventet utålmodig på svar. Det ble til slutt erklært at det var et enormt romskip. Folk fikk panikk, til og med astronautene visste ikke hva vi skulle gjøre. Menneskene fikk til slutt beskjed om å søke dekning. Byene ble tomme- vi måtte vekk. Den svarte prikken som nå var blitt til et romskip på 50000kvadratmeter, skapte kaos på hele jordkloden. Det var ikke lenger trygt for mennesker å bo på denne planeten.

Inni disse romskipene var det utenomjordiske vesener som ville ta over hele kloden. De ble kalt for Annunakier, og de drepte hvert eneste menneske de så uten å nøle. Det tok ikke lang tid før det ble opprettet en militæhær, som skulle kjempe imot disse skapningene. Alle tenåringer over 16 år måtte inn i militæret. Vi måtte lære oss å forsvare oss selv og jorden vår.

Men vi hadde også en annen løsning. Forskerne hadde nemlig for lenge siden oppdaget en planet som liknet jorden vår. Det var nesten som om de visste at vi engang kom til å bli angrepet av Annunakier. Planeten har de to viktigste elementene vi trenger for å leve- oksygen og vann. Den er omringet av en beskyttende atmosfære, noe som gjør det trygt for oss å bo på den. Etter noen år hadde Jack Hudson og en gruppe andre mennesker klart å lage en portal som kunne føre mennesker til denne planeten. Dette var vår nye sjanse. 60 heldige mennesker ble valgt hver eneste andre måned til å dra til denne nye planetenen, Kepler. De menneskene som ikke ble valgt, måtte kjempe for livet og vente tålmodig på deres tur. Jorden var ødelagt, og snart ville hele menneske-rasen bli utryddet.
~~~
Mamma ser på meg som om jeg er en av dem. En av Annunakiene som løper rundt å spyler gift i menneskene. Øynene hennes er store, og viser meg at hun er livredd. Jeg tar et skritt tilbake da hun flytter seg nærmere meg for å unngå blikket hennes. "Vi kan gjemme deg. Forfalske ID-en din." Stemmen til mamma brister. Jeg rister lett på hodet. Hendene til mamma begynner å skjelve, og jeg får lyst til å ta et godt tak rundt dem fordi det stresser meg sånn. "Jeg hørte at noen lengre nede i gata gjorde det. Og det gikk helt fint", fortsetter hun uten å tenke på hvor dumt det høres ut. Jeg rister på hodet engang til. "Plikten kaller. Alle som er over 16 år må gå i militæret", sier jeg imens jeg ser ned på brevet som jeg åpnet for ikke mer enn fem minutter siden.

Ralph, som er storebroren min- står med kjøkkenbenken med akkurat samme ansiktsutrykk som meg. Det er kaldt og fylt med redsel. Ralph er kun ett år eldre enn meg, men han fikk utsatt tiden sin i fjor. Jeg har gruet meg til denne dagen siden jeg var et lite barn. Tanken på å forlate dette hjemmet og bo på en militærleir har alltid gjort meg kvalm. Det tar ikke lang tid før pappa kommer inn med hendene bak på ryggen. Jeg vet at han har hørt på hele samtalen, men ikke har våget å komme inn før nå. Han har også gruet seg til denne dagen. Pappa har alltid vært overbeskyttende over oss, og spesielt over meg.

En tåre triller nedover de rosenrøde kinnene til mamma. Jeg klarer ikke å se på henne uten å begynne å gråte selv, så jeg velger å se ned på skoene hennes. Svarte Michael Kors sko som hun kjøpte i hjemlandet sitt, Frankrike. De har gull rundt på sømmene, og gull intusialene MK bak på hælen. Det er sjeldent folk får reise nå på denne tiden, men siden pappa er pilot, kan hun gjøre det ofte. Pappa stiller seg vedsiden av Ralph. "Vi kan prøve å utsette dette igjen", sier han og ser på både meg og Ralph. Jeg skal akkurat til å svare, men Ralph avbryter. "Nei." Stemmen hans knekker. "Som Rosie sa; Plikten kaller." Han klør seg svakt i nakken imens han gir brevet til pappa.