5 Grunner

Foreldre

Hvordan foklarer man at du er lei av foreldrene dine?
Jo det startet vel egentlig rett etter at jeg ble født. Mamma elsket å ta bilder og tok bilder av alt og alle. Pappa var sterk som en bjørn og jeg elsket å prøve å slå han i håndbak da jeg var mindre.

Egentlig hadde jeg det veldig bra som barn. Jeg elsket å være den yngste som kunne legge skylden på storesøsteren min Mie hvis jeg hadde gjort noe galt. Jeg var den som de brydde seg mest om. Helt til lillebror Markus dukket opp. Da var ikke jeg den lille søte lengre, jeg ble til den lille mellomste som ingen hadde tid til.

Når jeg ser tilbake på barndoms livet ser jeg at det ikke var så ille, men plagsomt. Ser jeg på bildene mamma tok av meg og huff da. hva var det jeg hadde på meg? Nå synes jeg bare de klærne er skikkelig teite. Men over til barndommen min. Jo, for det var jo sånn at nå var det jeg som måtte rydde alt etter den lille snørrungen. 

Jeg kunne elske han og leke med han, men jeg kunne også være drittlei av alt jeg måtte gjøre for han. Det verste var vel at jeg følte at mamma og pappa ikke hadde tid til meg. Det var som om jeg ble den usynlige i familien. I barnehagen aha som jeg elsket å være der. Med mine små venner og uten foreldre som ikke ser deg.

5 år senere startet jeg på skolen. Jeg hadde på meg noen latterlige klær. Men den gangen syntes jeg de var fine. Skolen var gøy den og jeg oppdaget tidlig at det var gøy å lære. Søsteren min var der også så hvis det var noe kunne jeg bare forstyrre henne litt og få hjelp. Hjemme begynte mamma og pappa å diskutere mer.

Nå som jeg var eldre og forsto hva de sa var det ikke alltid like gøy. De kunne sitte og diskutere hva som var best for oss søsken. Hvem som skulle få det store soverommet. Det begynte faktisk å bli ganske slitsomt å høre på dette bablet hele tiden. Jeg vet ikke om de visste det, men jeg kunne faktisk høre hva de sa. Årene gikk og bablet bare fortsatte, noe så kjedelig.

Den verste perioden var nok i det jeg fylte 15 år. Da hadde jeg hørt på foreldrene mine bable og bable i minst 12år. Det hjalp jo ikke at de mesteparten snakket om meg. De trodde de visste best, visste hvem jeg var og hva jeg ville. Men sannheten var jo at de ikke visste en dritt. De var for opptatte med lillebror eller med storesøster til å ha tid til meg.

Alle de årene jeg egentlig var ganske usynelig. Alle de årene jeg ble kjeftet på fordi jeg ikke gadd å hjelpe broren min. Det ble i grunnen ganske slitsomt etter hvert å måtte høre på. Ikke bare det. Ofte hendte det at jeg ble dratt med i samtalen og det endte med full krangel. Det var som om de ikke visste noen ting om sitt eget barn.