5 Grunner

Mobbing

Husker dere da jeg sa jeg hadde toppkarakterer? Noe sier meg nå i ettertid at det kanskje ikke var så lurt. Ikke det at jeg skammer meg så mye over at jeg var flink på skolen. Men alt startet i 7.klasse. På barneskolen slet jeg faktisk med en del fag.

      Matte, Engelsk, Kunst og Håndverk. Jeg måtte hele tiden jobbe. Da jeg var fornøyd med resultatet mitt, var ikke lærerne den gangen like begeistret. De sa det var mye som var feil. Mye jeg måtte forstå og lære meg. Å ja jeg hatet å pugge, hater å gjøre lekser. Men jeg gjorde en innsats, bestemte meg for at nå skulle det gå oppover og frem.

      Ville ha bedre resultater og heller høre at det jeg gjorde var bra. Det var vel egentlig sånn jeg begynte å bli flink.
Da jeg startet i 8. Klasse hadde jeg laget meg nye mål. Ny struktur plan også. Jeg ville at alt skulle være perfekt. De første månedene var det helt greit.

      Fikk 6 i karakter og syntes det ble gøy på skolen. Likte å lære om nye ting. Det beste var kjemi. Så mye gøy jeg kunne ha det med og eksperimentere med nye stoffer. Men det skulle koste å være flink på skolen. Alle var opptatte med hvilken karakter de fikk. Elever spurte hverandre hele tiden. På starten syntes jeg det også var greit å dele hva jeg fikk.

      Men ser jeg tilbake på det nå, skulle jeg gjort alt annerledes. For det dummeste jeg gjorde var å si hva jeg fikk. Guttene på trinnet begynte å kalle meg skole nerd. Noe som var helt greit i starten. Men når de begynte å skrike ut at jeg var for smart, skulle ikke fått lov til å lære osv. Det var da det begynte, ordene bare rant på meg.

     Beskyldninger fra andre medelever om at jeg jukset. At jeg var for smart. At jeg skulle holde kjeft hver eneste gang jeg visste svaret. At de alltid rakket ned på meg bare fordi jeg kunne noe. Det ble i grunnen ganske slitsomt. Etterhvert ble det så mye. Så mye negativt i stedet for positivt.

     Fikk kritikk for alt jeg kunne. Ble baksnakket fordi jeg var smart. Rett og slett mobbet fordi jeg kunne noe her i livet. Guttene fikk fantasier om at jeg bare var dedikert til skole. At jeg ikke kunne le av noe. At jeg alltid var så seriøs. Men jeg kunne le av alt. Jeg kunne le av mye rart. At de syntes jeg var for alvorlig var egentlig greit, det var deres syn.

     Men når de begynner og blande inn rare temaer. Begynner og spørre om ting. F.eks. Hva fikk du på prøven? Hvorfor er du så smart? Slutt å være englebarnet til lærerne. Slutt å vise deg frem. Kan du ikke bare forsvinne? Du passer ikke inn her. Osv. Da begynte det å stikke. Jeg var lei av å bli rakka ned på. Påpekt, baksnakka, mobba av andre.

     Var lei av å alltid måtte holde kjeft i timen, alltid skjule at jeg var glad for å ha fått enda en 6-er. Skulle jeg si noe endte det alltid opp med at noen skulle kommentere. De verste kommentarene var vel de som sa at jeg skulle forsvinne. At jeg var hjerneskada fordi jeg kunne alt. At de kunne ønske at jeg ikke fantes. Det ble bare rett og slett for mye å måtte høre på hver dag.

   Å for å si det sånn det ble ikke bedre med tiden. Det ble faktisk verre. Tilslutt ble det så ille at jeg ville bytte skole. Alle måtte kaste skole redskaper enten etter eller på meg. Tok sekken min og tømte den for å se om jeg hadde noe som jeg kunne ha jukset med. Egentlig for det meste vare tømme ut alt jeg hadde. Alt som var i sekken, bare for å se om jeg var dum nok til å virke smart.