Siste Farvel

1

Jeg lå i den myke himmelsenga. Jeg satt delvis oppreist i senga, med en haug med puter bak ryggen. Hendene mine lå over dyne trekket, og de svarte runene, så ut som var tegnet med svart blek. Armene mine var som på en 10 åring. spinkelt. Men jeg var 16 år, ikke 10. Noen ganger da jeg var ute, spurte noen gutter om jeg likte hvitt og vampyrer. Jeg sa alltid nei, og jeg så alltid at de ikke trodde på meg. jeg er syk sa jeg vær gang, før jeg brukte å gå hjem igjen. Det var egentlig ikke et så ille liv. Bare de verste dagene, men de var sjeldne. Jeg hadde blitt syk da jeg var 10. Min bror var 6 år eldre en meg, og siden foreldrene vårs var døde, så passet han på meg. Men han ville teste noe en dag. Det hadde vært en fin dag. Jeg hadde lekt i hagen, i en hvit sommer kjole som hadde blafret i vinden. Min bror hadde ropt meg inn. Da jeg kom inn ba han meg sette meg på en stol. Da jeg hadde gjort det, så hadde noen tatt en klut foran munnen min, og etter lukta å dømme så var det sovemiddel. Resten husker jeg ikke. Bare brud stykker. Som da jeg våknet, med smerte i hele kroppen. Etter det, husker jeg ingen ting. 

Da jeg hadde funnet ut hva medisinen min hett, hadde jeg låst meg inne i 2 dager. Det var yin-fin. Yin-fin var laget av demonblod, og vis jeg ikke tok medisinen min, så ville jeg dø fort og smertefullt, men med så ville jeg leve litt lengre. I starten sa de at jeg bare ville leve 3 år til. Men jeg har tøyd grensen litt nå. 

Yin-fin hadde forandret meg. Jeg hadde hvitt hår nå, men før var det svart. Jeg hadde blå øyne men nå er de sølvaktige. og jeg var tynn. Ikke bare litt. Man kunne telle ribbeina mine. Mange spurte om jeg var sultet, men jeg var jo ikke det. Bare en bivirkning av medisinen.

Det banket på døra. Og den ble åpent.