Dream summer

Kapittel 1 - flytruren

Sofias POV:

- er du klar?, Spør Matt med en glad stemme, selv om han har spurt meg om det samme nå sikkert 10 ganger. Jeg kjenner Matt så godt at jeg vet at han er skikkelig gira nå, og han gleder seg syykt til å møte vennene sine igjenn.

- jada, sier jeg.. Han maser så sykt, men jeg er vandt med det så jeg blir ikke så fort irritert av det lenger. Innerst inne har jeg alltid hatt følelser for Matt, men jeg har aldri turt å tenke noe over dem.

- dere har dårlig tid! Om ikke dere kommer snart, rekker dere ikke flyet.. Og det ville vært litt synd eller..?, hører jeg nedenfra, det var mora til Matt. Jeg hadde sovet der, siden vi måtte stå opp klokka 5 om morningen for å rekke flyet som gikk direkte fra Virginia til Florida.

- vi kommer nå, roper Matt tilbake og hopper av glede ned trappa. Jeg kommer like etter og holder på å le meg i hel av Matt som hopper ned trappa som er gærning, selv om det var sykt tidlig om morningen var jeg i godt humør.. Som alltid.

----

Vi har endelig kommet på flyet, og jeg kjenner at sommerfuglene kribler i magen min. Jeg sitter ved siden av Matt, som allerede har sovnet.. Så nå jeg ingen å snakke med.. Litt kjipt, men jeg tenkte ikke så mye på det før jeg og sloknet.

- vennligst fest setebeltet ditt, sier en vennlig flyvertinne, og jeg skvetter til. Matt sover fortsatt, og jeg fikk en "dirty" idee. Jeg heller resten av det iskalde vannet mitt fra i stad over han!

- HVA I HÆLVETE!?!, roper han ut så høyt at hele flyet hører han. Alle glaner på oss med hva-søren-erre-som-skjer blikket. Jeg ser at rødfargen kommer fram i ansiktet til Matt når ABSOLUTT ALLE ser på han. Han pleier ikke å bli flau eller bry seg, men han gjorde der nå, og Gud vet hvorfor..

Matts POV:

Når jeg så blikket til Sofia som holdt på å le seg i hjel, kom alle følelsene mine for henne fram, og jeg kjente at fjeset mitt ble rød som en tomat. Det hvorfor-i-hælvete-er-du-flau uttrykket hennes, ble jeg bare mer flau av.. Innerst inne viste jeg at jeg elsket Sofia, det har jeg alltid gjort, men jeg har aldri turt å si noe om det til noen. Jeg var redd for at deg vill ødelegge vennskapet vårt, og jeg ville aldri tenke meg å miste henne. Hun var tross alt den beste vennen jeg noen gang har hatt, og vi har et sånt bånd at bare ved å se på henne begynner jeg å smile med en gang.

----

Endelig er vi framme, tenkte jeg da vi landet. Jeg styrtet ut av flyet slik at jeg slapp den store alle-skal-ut køen som jeg alltid må vente i en evighet av. Sofia hadde tenkt det samme, og var rett bak meg da jeg kom ut av flyet.

- åh.. Herregud.. Endelig ute!!, skrek Sofia ut. Det at hun ikke brydde seg om hva andre tenkte om henne, var en av grunnene jeg likte henne så godt.

- wohooo!!, skrek jeg like etter, og alle som kom ut av det samme flyet så på meg med det herregud-det-er-han-raringen-fra-flyet blikket.

- Såå.. Hva gjør vi nå dae..?, spørr Sofia..

- vi får vell komme oss til hotellet, smilte jeg, og hun smilte tilbake. Smilet hennes var virkelig til å dåne av.. Det fine lange brune håret og de himmelblåe øynene var himmelsk, og noen ganger skjønner jeg ikke hvordan en så nydelig jente gidder å være venn med en raring son meg..