03/01/2018
Vet du hva? Jeg kan vel si at kanskje denne angsten og depresjonen kommer fra fortiden allikevel. Jeg har ikke vært så veldig smart opp gjennom tidene. Det er litt ekkelt å snakke om, men på samme måte så er det litt frigivende å få det ut. Det begynte egentlig med at jeg allerede på barneskolen hengte med "feil" gjeng. De var virkelig ikke "clear". Disse forferdelige menneskene ville bare vondt. De mobbet andre, bøllet rundt og snakka bare piss. Jeg tror det var ekstra stas da jeg ble med i gjengen siden jeg var den eneste jenta. Jeg husker best den gangen da gutta hadde skaffet seg et nytt kamera. De ba meg kle av meg og hadde tenkt til å filme hele situasjonen, for de mente de kunne tjene penger på det. Selvfølgelig gikk jeg jo ikke med på det, men guttene bare rev av meg klærne. Og der stod jeg, halvnaken foran 5 gutter, og penger fikk de for å si det sånn. Jeg hadde aldri følt meg så hjelpesløs som det jeg gjorde den dagen. De utnyttet meg. Alene løp jeg hjem, men ingen tårer. Jeg hatet å grine, vel det gjør jeg fortsatt. Jeg liker å føle at jeg er tøff nok til å klare å samle opp motet for så å ikke gråte. Jeg kom hjem og latet som om ingenting hadde skjedd. Der ser du, hvem skulle trodd at det valget jeg tok ville påvirke resten av livet mitt? For det at jeg ikke fortalte om det har gjort at jeg ikke deler ting i dag heller.
YOU ARE READING
Ensom stillhet
Teen FictionI denne dagboken møter vi Eline som kommer med mørke historier både fra fortiden og det hun sliter med i dag. For Eline er hver dag en kamp om å leve.
