ulve sans 2

kapittel 21:

olivia pov.

«Tusen takk» jeg tok imot en stor kopp meg varm kakao, «jeg hørte at Tarias har kommet hjem igjen» sa Maros «hvordan fikk du vite det? Har han vært her?!» jeg begynte å få panikk, hjerte mitt slo fortere og fortere, det føltes ut som om det skulle eksplodere.. «ja, han var innom i stad for og sjekke hvordan du hadde det» Maros sitt blikk flakset over hele kroppen min. "si ifra vis han kommer en tur til, jeg trenger og vite det for jeg kan ikke være i nærheten av han" blikket mitt flyr over rommet for og se etter tegn av han, men verken nesen min eller ørene min plukker opp noe, men hva om har har lært seg en måte og unngå duft og hørsel.

"jeg er veldig takknemlig for alt jeg har fått låne og fått, setter veldig stor pris på det Maros." jeg smiler til Maros og gir han en stor klem, jeg snur meg mot døra "kommer du på besøk når alt dette er over?" jeg snur meg tilbake til Maros jeg ser tristheten i øyene hans, jeg har veldig lyst til og si ja for jeg vet at Maros ikke er en stor fan av mamma og pappa som er grunnen til at han ikke vil komme til oss, nettopp på grunn av at mamma prøvde og drepe han for han sa nei til og gifte seg med meg.

den gangen jeg var 15 år ikke langt i fra og fylle 16 år, så prøvde mamma og presse Maros på meg. Hun prøvde og presse en som ikke var i den biologiske delen av familien på meg, men Maros sa nei for han viste at det ikke var riktig og krysse to forskjellige familier inn i en tradisjon for høy ulvene. Velkommen til kjedeligheten i høy ulvene sin familier. Og være i høy ulvene sin familie betyr mye tradisjoner og mye regler og mamma holdte på og bryte en regel, men hu kan jo ikke noe får at hu ikke vet det... Nick er av en mye mindre klasse og mamma liker han ikke men mamma viste ikke at han var en ulv.

Og være en shapeshifter er veldig slitsomt for du har kjempe mange regler som følger deg og som du aldri burde bryte, men det gjorde jeg da jeg alt ble sammen med Nick jeg likte Tarias sikkerlig mye men han forlot meg uten forklaring og det, så nå vil jeg ikke se trynet hans lenger. Dessuten er jeg og Tarias ment for og være sammen på grunn av vis verden skulle gå under så er vi dem som kan redde den, men Tarias vil bare skape verdens undergang selv.

Høy ulv søsknene er ment for og gifte seg i en alder av 16, men vis jeg skulle ha giftet meg som et vanlig menneske så er det 18. Rart.

"Ja jeg kommer nok tilbake!" Maros løfter blikket og møte mitt "gleder meg til da lillesøster" Maros smiler bredt. Jeg gikk langs stien til Maros. Jeg pratet med meg selv på veien. "Tarias hvorfor skulle han ville komme tilbake nå? Er han virkelig tilbake bare for og ødelegge verden nå som han har makten til det? Hvordan skal han liksom klare det?..". Er det feil av meg og ville følge tradisjonen bare for og drepe han?. Brått stopper jeg opp og tankene mine raser av gårde og etterlater en gigantisk hodepine, jeg snur meg, flott nå hallusinerer jeg også.. foran meg stod Tarias og smilte mot mamma og pappa, det var som at jeg var en flue på veggen, kunne værken si noe eller gjøre noe..

Brått står Tarias rettet mot meg med hode til mamma og pappa i henda og gliser hans går fra øret til øret. Jeg kjenner sinnet koker og brått står jeg i ulve formen min.

Den kritt hvite pelsen min var brått farget rød. Sansene min var enda sterkere nå, alle lyder, lukter og bevegelser ble mye sterkere alt som skjedde rundt meg kunne jeg høre på flere mils avstand. Lukten av blod vart sterkere jo mer jeg bevegde på meg. Jeg ser rundt meg, men ser ikke Tarias noen steder.

Det tar tid før jeg finner ut at jeg har slutta og hallusinere, men fortsatt er i ulve formen min og klarer ikke komme ut av den.

Nick pov.

Alt er så tomt her uten olivia, jeg har fått en ny make men hu er ikke Olivia så alt blir nesten feil for meg. En liten del av meg er lettet over at hu er borte med tanke på Verdens undergang men den største delen sier at det er feil, hu ville aldri ha skadet et menneske i hele sitt liv.

Jeg sitter fredfult ute på verandaen og ser utover skogen, 3 mil i den rettingen der så ligger Olivia i en kiste 10 meter under bakken i en hule. Vinnen kaster tretoppene fra side til side, det er noe som ikke stemmer jeg kjenner det i fra lukta i lufta.

Men hva slags lukt?. Lukter jern lukt.

BLOD...

Brått reiser jeg meg og ser i retningen hvor lukta kommer i fra, trær brekkes og bøyes, jeg skimter hvitt igjennom den tette skogen.

Ut av skogen kommer en ulv på rundt 5 meter, hvit men også rød. Ulven var farget rød av alle skadene den hadde, et kutt over høyre skulder ga fra seg mye blod og det var der lukta kom fra.
De andre såra var så vidt små rifter.

Hu går majestetisk selv med et skadet bein. Hu ser på meg, det triste blikket hennes skjærer i hjertet mitt og jeg kan kjenne at det hyler. Hu faller men samtidig transformers til menneske det blåe håret hennes har noen røde striper her og der, den lyse brune huden hennes kysses av vinnen og snøen. Hun lander mykt i snøen. Jeg løper bort skjønner fort at det er Olivia som ligger der med et stygt sår på skulderen. Snøen rundt henne er farget rød innen jeg når frem.

"Olivia?!" Jeg snur hu rundt, ingen respons. Jeg bærer hu inn og legger hu på sofaen våres, miriam kommer ut av badet  og begynner og stille spørsmål. "Nick hvem er dette?" hu stirrer på Olivia som ligger naken på sofaen våres, jeg legger et teppe over henne. jeg ser tilbake på Miriam.

"det der er olivia maken min" sier jeg uten og fjerne blikket mitt.