HAVFRUE ULVEN

Velkommen til mitt liv

Min første historie som jeg legger ut ! 😆.... litt smånervøs men håper du liker første del av historien.
TUSEN TAKK FOR AT DU VALGTE Å LESE FØRSTE DEL AV MIN HISTOREI ❤️

Setter stor pris på tilbakemeldinger både positive og negative selv om jeg håper på mest positive eller hjelpsomme kommentarer 🤗 så jeg kan forbedre meg og kanskje lage en enda bedre historie med en senere anledning 🙈😊

Nikki:
Vel som en sangerinne en gang sang '' det som ikke dreper deg gjør deg sterkere ''  vel i mitt tilfelle kan man vel kalle det at etter å løpe fra det som vil drepe deg utallige ganger, booster opp både styrken til å leve og det hjelper virkelig på utholdenheten samtidig og trening har aldri vært noe usunt.Ikke at jeg klager, etter en stund blir man vandt til å løpe fra dem , det kan til og med være gøy , men denne gangen var det annerledes , jeg fikk ikke med meg det jeg kom for og det irriterte meg noe voldsomt ,for det første fordi det er jobben min å få tak i informasjonen flokken min trenger for å ligge et steg foran de andre flokkene som vil ta over området vårt, og for det andre fordi dette var første gang jeg ikke har fått fullført oppdraget mitt , noe som nesten gnagde på sjela mest sannsynlig fordi jeg er ganske nøye på å gjøre en god jobb også kaldt perfeksjonist. Jeg tenkte lenge men skjønte at uten informasjonen hadde jeg null sjans for å returnere hjem for da ville jeg bli hånet for resten av livet av Alpha Maximus, eller i det minste til jeg fylte 18 og ble tvunget til enten å forlate flokken eller det verste alternativet ,å finne en make noe som var et nytt problem som lå å lurte eller rettere sagt ventet meg om 3 dager .Men Tanken på å komme tomhendt tilbake var umulig å tenke seg  så jeg satte potene mine hardt ned i bakken for å stoppe opp og 3 ulver suste forbi meg før de klarte å stoppe , men jeg var allerede på vei mot flokken deres igjen , jeg så meg tilbake og så ulvene stå helt forbauset før jeg satt fokuset fremover for å hente det jeg ikke fikk med meg.
Da jeg var fremme med porten satte jeg potene mine godt ned i bakken igjen  og smalt ned begge vaktene før jeg lurte meg fort inn i deres alpha hus og snappet til meg dokumentene jeg trengte. «Ikke så fort lille venn» sier plutselig en mørk stemme og eieren av stemmen var ikke mindre skremmende, for foran døren sto en diger svart ulven og jeg har sett mange Alpha'er så når jeg sier diger mener jeg virkelig diger. Jeg holdt meg i mørket så han ikke kunne se pelsen min og så etter flere utganger men skjønte fort at han sto foran min eneste vei ut, jeg skiftet stilling på benene og den mørke ulven kom løpende mot meg med full styrke , jeg gjorde meg klar til å hoppe til siden for å unngå sammenstøtet som mest sannsynlig hadde knust meg da han er hvert fall 2 hoder høyere en meg. I det han skulle til å brøyte meg ned hoppet jeg til og spurtet mot døren og forbi vaktene som lå svimeslått langs porten, jeg kjente at han hadde bitt meg siden den ene skulderen min var rød ikke hvit som pelsen min egentlig var, jeg kom meg ut i skogen og sprintet mot havet. Det er ikke første gang jeg blir skadet på oppdrag men jeg følte at både jeg og solaria som er ulven min følte oss nedtrykt fordi den svære svarte ulven hadde bitt oss og skadet oss .Vi ristet av oss tanken og fortsatte mot havet mens vi tenkte på friheten som snart ble vår når jeg endelig fylte 18.
jeg kom meg til vannet og skiftet fort til menneske og la dokumentene i en vanntett pose jeg hadde lagt der tidligere da jeg hadde planlagt det hele og i det jeg skulle til å hoppe i vannet så jeg den digre svarte ulven komme løpende mot meg, men jeg viste at han ikke kunne få tak i meg for i det jeg dykket under i vannet skiftet jeg slik at bena mine ble til en hale og ja de kaller dem havfrue men jeg kan skifte til ulv også så ett slag av merkelighet er jeg, men hva er jeg ikke sikker på lenger. Jeg ser på meg selv som en merkelig skapning som jeg har prøvd i mange år å finne ut av , men alle bøkene på biblioteket leder ingen vei lenger ,det står null om en varulv som også kan bli havfrue.
Da jeg nærmet land fokuserte jeg på det hyggelige møte jeg måtte ha for å levere dokumentene, jeg sukket og svømte i land på øya vår også kaldt sol øya . Da jeg hadde kommet meg i land og fått skiftet  tilbake til menneske, fant jeg tøyet mitt som lå under en av stenene langs stranden og tok med meg dokumentet opp til Alpha Maximus som sto og ventet på meg « vel jeg ser du leverer denne gangen også Nikki» sier han spydig og ser på meg «hadde du regnet med noe annet» sier jeg og tar et skritt mot han « ja det hadd jeg men du trenger ikke hiss deg opp for alt som blir sagt» sier han og tar et skritt bak «jeg hisser meg opp akkurat som det passe meg ,noe du burde vite etter alle disse årene» sier jeg og slenger dokumentet i brystet hans «dette var siste gang!» sier jeg og knurre mot han «når jeg sier det er siste er det over» knurrer han « du vet jeg er i stand til å gjøre live ditt til et helvete» roper han etter meg «takk men det har du allerede klart!» knurrer jeg høyt tilbake og slår døren til treningsrommet hardt igjen. Jeg går fort forbi alle krigerne som stopper opp treningen og ser på meg ,jeg knurrer advarende mot dem og alle snur seg fort tilbake til treningen sin, jeg åpner døren til rommet mitt og smeller den hardt igjen. «nok en gang klarer han og irritere meg den dritten!» knurrer jeg til meg selv før jeg slenger puta i veggen og legger meg ned for å slappe av slik at såret mitt gror. Vel som du kanskje har skjønt er jeg en varulv og havfrue skapning men ingen vet om det med havfrue delen da jeg sikker hadde blitt buret inne i en tank av min far Maximus og ja du tenkte riktig Alpha Maximus som har hatet meg siden min mor døde. Vel noe godt har kommet ut av det også ,jeg har lært meg å klare meg selv med det jeg har rundt meg og selvsagt ble jeg flinkest i klassen på både kamp og strategi ,og kunnskapen er heller ikke så verst, men det er for det meste fordi hva kan man finne på uten venner. Vel jeg snakker jo med de andre soldatene ,men det er mer ordre siden jeg lærer dem opp i kampsport sammen med han som lærte meg det , da alle i flokken må bidra med noe og jeg mer enn andre dessverre, Mikkel er tilfeldigvis min fars beta som er ganske grei , men jeg har lært i mine 17 år i livet at man skal ikke stole på noen for plutselig skifter de side og stikker deg i ryggen. Jeg reiser meg og går på badet for å sjekke såret  «vel det kommer til å bli et arr» sukker jeg og legger på bandasje rundt skulderen. Jeg skifter siden det andre tøyet var fullt av blod men før jeg var ferdig med å kle meg om banket det på døren «hvem er det?» sier jeg og drar toppen fort på « det er meg Mikkel» sier han og åpner døren og i hånden hadde han førstehjelps utstyr « takk men jeg har allerede fikset det» sier jeg og tar utstyret fra ham « men jeg fikk beskjed på at du var hard skadet nikki så la meg ta en titt på såret» sier han bekymret «nei takk jeg klarer meg selv» snøfter jeg , Maximus må ha sett at jeg var skadet og sendt Mikkel i hans sted fordi oss to alene i ett rom ville endt med en katastrofe. Jeg kikker på Mikkel som jeg vet etter alle disse årene blir fort irritert hvis han ikke får viljen sin « vis det ikke var noe mer så har jeg ting å gjøre» sier jeg for å få han fortes mulig ut av rommet mitt , men for å kunne jobbe for min far så må du være hans type idiot så jeg vet at Mikkel ikke gir seg så lett, men når man er en av de sterkeste i flokken har man heldigvis mange fordeler , i hvert fall  når man er en av de glupeste og med så mye fritid som jeg har kan man lage det meste, men til min forundring går Mikkel mot døren før jeg for satt i gang planen min «vel vis du skulle endre mening så vet du hvor jeg er» sier han og begynner å gå «vel jeg vet hvor alle er til en hver tid så det er det minste du trenger å tenke på» sier jeg og gliser «hils hun Wendy da » sier jeg og luker døren rett før han eksploderer av sinne «hvordan vet du om det!?» knurrer han sint « som jeg sa ,jeg vet hvor dere alle er til en hver tid» jeg ler og låser den siste låsen på stål døren min og ja hele rommet mitt er sikkert for hva enn som måtte komme, man kan kalle det paranoid men jeg liker å være forberedt på hva som helst .Etter å ha lagt vekk førstehjelps skrinet tar jeg en bok som ligger på sengen min og leser den ferdig, det er den ene boken jeg tok med fra flokkens bibliotek , jeg tar boken og reiser meg , jeg låser opp døren igjen og går for å få levert den, du skjønner jeg leter etter historier fra langt tilbake for å se om det noen gang har vært en som meg, eller noe i nærheten av hva enn jeg er.Da jeg ankommer biblioteket ser jeg lappen på oppslagstavlen 'ÅRETS MAKEBALL' bare ordene sender frysninger gjennom kroppen , og ja jeg ser ikke på dette som et høydepunkt i livet som de andre jentene, hva er vitsen ?  For min del kan jeg godt bruke resten av livet mitt alene, jeg trenger ingen i livet mitt som kan dolke meg i ryggen når enn det måtte passe dem. Ikke minst lyve meg rett i tryne og etterpå beklage seg fordi det skulle liksom være en type beskyttelse , å lyve er ikke noen måte å beskytte noen på. Jeg foretrekker sannheten uansett hvor hard den skulle være.