Fuck cancer

Sjukehuset

Øynene mine åpnet seg og eg ble blendet av ett hvitt lys. Synet kommer etterhvert og eg ligger i en seng, en sykehus seng. Johannes ser at eg våknet og reiser seg og kommer bort til meg.

«Hva skjedde?» spurte eg og såg opp på han.

«Du fikk ikke puste og besvimte, så kom ambulansen og tok deg med hit» svarte han og kysset meg svakt på pannen.

Det klør i halsen og det føles ut som at det er noe der, eg starter å hoste og det slutter ikke med det første heller. Det føler ut som at eg skal spy så eg løper inn på doen og sitter meg ned før eg bøyer meg over doskålen og alt bare kommer.

Johannes kommer springende bak meg og holder vekk håret mitt og stryker meg på ryggen.

Når eg var ferdig og hadde reist meg opp så såg eg ned.

Eg såg ned i doskålen, det var rødt, blod. Eg såg meg selv i speilet og merket hele kroppen min skalv, det var blod i fjeset mitt. Eg følte meg svimmel og beina mine knakk sammen under meg før alt svartnet med ett brak på gulvet.
~~~
Eg våknet igjen og en lege kom inn i rommet.

«Hei eg er Thomas, eg skal vere her å passe på deg og finne ut hva som er gale inni kroppen din» sier han og holder ut hånden.

«Malin» svarer eg og tar tak i hånden hannes.

«Vi har tenkt å ta en MR av kroppen din, viss det er noe gale innvendig vil vi finne ut av det på bildene der, vi skal og ta noen blodprøver få å få sjekket opp i cellene dine» sier han og forklarer hva som kommer til å skje di neste dagene.

Pappa og Johannes er her med meg og går ved siden av sengen mens eg blir trillet bortover gangen. Ingen sier noe. Mest fordi ingen vet helt hva som skal skje, eller har skjedd.

Hvorfor skjedde akkurat dette med meg? Hva har eg gjort for å fortjene dette, eg levde helt fint før alt dette.

Pappa får tårer i øynene bare av å se på meg, Johannes har ikke slippet hånden min siden eg kom hit, eg falt jo faktisk i bakken rett forran han så skjønner jo at han er bekymret, skjønner di begge..

Eg blir lagt oppå en annen seng og rullet inn i en stor maskin med ett speil i taket over meg.

Eg ligger der å bare ser på meg selv, hvor bleik eg var. Ser egentlig død ut? Tenk viss eg dør då? Tenk viss eg har en dødelig sykdom? At eg har samme skjebne som mamma?

Eg merket at en tåre trillet nedover kinnet mitt, eg tørket den fort vekk før legen som visst nok heter Thomas sier noe i en høytaler.

«Nå kommer denne maskinen til å snurre rundt deg, det eg vill at du skal gjøre er å ligge helt stille og puste helt normalt»

«Okei» svarer eg som at eg fikk med meg beskjeden hans.

Maskinen snurrer rundt meg noen ganger og eg ligger her i kanskje 10 minutter før eg blir dradd ut igjen og trillet mot rommet med Johannes festet til hånden min.