Den fortapte gutten!

Vettskremt av redsel

Jeg stod der. Midt i den kalde skogen. Hjertet mitt hamrer i brystet, og prøver å komme seg ut. Hva har jeg gjort? Det kan ikke være mulig. Dette kan ikke være mitt verk. Jeg setter meg ned i den kalde tunge snøen som falt fra himmelen i natt. Jeg reiser meg opp igjen, famler med armene og skriker. Jeg vedder på at landsbyen som ligger en mil bortenfor kan høre meg. Jeg puster tungt, helt ned i magen og ut igjen.

Jeg tar fatt i beinet hans og sleper han med meg bort til hesten. Slenger han over og spenner han fast før jeg selv slenger meg opp på salen og begynner å ri. Jeg rir gjennom den store skogen. Det føles ut som om trærne vet hva jeg har gjort. De strekker greiene sine ut mot meg og prøver å ta meg. Kråkene sirkler rundt meg oppe i luften og den svake stillheten blir brutt av skarpe skrik kommende fra oven. Jeg strammer grepet rundt tøylene til min kjære hest. Min bestevenn. Maximus. Uansett hvilke situasjon jeg har vært i har Maximus og jeg stått sammen. Jeg husker når han bare var et lite føll. Min far ville selge han, men jeg nektet. Han skulle være min, ingen andres. Jeg tilbragte til og med lange kalde netter i stallen hos han fordi moren hans forlot han. Hun ville ikke ha han, men for meg var han perfekt. Vi skulle være bestevenner for alltid.

¨Proooh!¨, presser jeg ut av munnen og får Maximus til å stanse. Vi har nådd utkanten av skogen, men jeg kjenner meg ikke igjen. Landsbyen skulle jo vært i denne retningen. Jeg tar tak i salen og med et hopper jeg av, og beina mine treffer bakken tungt. Jeg klapper han på baken som tegn på hvor flink han har vært. KNEKK! Alle musklene mine spenner seg og hjertet er oppe i tusen slag igjen. Hjernen har slått på forsvarsmekanismen, det merker jeg. Kroppen min fylles med adrenalin og jeg er klar for kamp om det trengs. Fra støvelen min drar jeg opp en liten kniv med blå detaljer på. På det brune skaftet er det risset inn to bokstaver: CR. Christopher Rawkins.

Jeg bøyer knærne litt ned og tar et godt grep rundt kniven og plasserer den rett foran meg ut fra kroppen. Øynene mine går fra side til side og jeg kan fortsatt føle hjertet mitt hamre og slå i brystet. KNEKK! Der kom det igjen. Maximus gir fra seg et lite vrinsk og tramper med den ene hoven. Jeg snur meg sakte rundt, legger fingeren over munnen og hysjer på ham. Man kan se at han ble fornærmetog snur seg rundt og bare gir meg baken i ansiktet mitt. Jo, takk gamle venn. Jeg flirer litt for meg selv før jeg snur meg og virkeligheten treffer meg. Vi er ikke alene. KNEKK! Blikket snur seg raskt mot et av trærne lengre borte og øynene prøver å fokusere som om de hele tiden har vært ufokusert. ¨Maximus, vi er ikke alene.¨ sier jeg lavt og begynner å gå. For hvert skritt jeg tar merker jeg at kroppen bare blir tyngre og tyngre. Hva om det er en slottsvakt som fulgte etter meg til bukten der jeg dumpet han. Han som ingen må vite hvor er. Christopher Rawkins, nå må du skjerpe deg! Ingen kan ha sett deg ved den bukten. Gå nå å finn ut hva det er som lusker i buskene.

Hjertet mitt har nå tatt turen helt opp til halsen. Jeg snur meg for å sjekke om Maximus ikke har tatt beina på nakken å løpt sin vei. "Du bør ikke svikte meg nå gamle venn." roper jeg så lavt jeg kan og ser på han. Han vrinsker tilbake og jeg tar det som at han sier "Aldri, men få ræven i gir nå!!" Jeg er bare få skritt vekke fra busken og jeg har all oversikt. Jeg stopper opp for et sekund, puster dypt og snakker meg selv opp. Kom igjen du tar han lett. Okei, kjør på! Jeg tar et fast grep rundt kniven og hopper fram bak busken og brøler av all min kraft. "AAAAAARRGGHH!!" Et lite ekorn piler ut fra busken og sprinter opp i et tre, mens en fugl gir fra seg noen merkelige lyder og letter. Redselen tar over og forsvarsmekanismen settes i gang så jeg slipper kniven og legger armene over hodet. Selvforsvar. Fuglen letter fra busken klumsete og nesten på vei til å krasje rett inn i meg. Kniven faller i bakken rett ved høyre foten min. De andre fuglene på himmelen skriker til og den siste fuglen har nok komt seg opp til dem. Jeg legger armene ned på hver siden av kroppen og ser opp. Det var bare et ekorn og en fugl. Du kan puste nå Christopher. Jeg hiver etter luft og merker at jeg har holdt pusten hele denne tiden.   Jeg løper bort til Maximus og slenger armene rundt halsen på ham. "MAXIMUS! Hvorfor fulgte du ikke etter meg?! Jeg trodde du gikk rett bak meg din fjøsnisse!!" skriker jeg til han og ser opp på han. Han står der som et spørsmålstegn og skjønner ingenting.

Jeg sa aldri at han var noe særlig smart, vel for det er han ikke. Jeg rister litt på kroppen og tar skinnflasken med vann ut fra den lille sekken min og tar en slurk. Jeg legger den tilbake og drar hånden gjennom håret. Plutselig innså jeg, kniven. Jeg mistet jo den da dyrene skremte meg. Jeg må hente den. "Kom igjen Maximus, kniven  min." snerret jeg og tok tak i tøylene og begynte å gå mot der jeg mistet den. På få sekunder har vi spurtet bort til busken. Jeg tror det var akkurat her jeg mistet den sier jeg for meg selv og sitter meg ned på huk. Akkurat ja, der lå den. Jeg tar den opp fra bakken, børster lett av den på den beige hullete genseren min, løfter den mot været og betrakter den. Jeg kysser skaftet lett og legger den trygt og godt ned i støvelen min. " Jeg tror vi burde søke ly for natten. Det begynner å mørkne og vi vil ikke la soldatene finnes oss i bygden så det er nok best at vi sover her i skogen for natten, Maximus. Kom her du!" sier jeg rolig mens jeg klapper han lett over manen. Han begynner å trampe rundt i ring og til slutt slår han seg ned til ro. Jeg legger meg ned, plasserer hodet på ryggen hans og hiver den lille fillen som skal holde meg varm over natten over meg. "God natt Maximus"

Noen legger kanskje merke til at de har lest dette før, jo det er nettopp fordi jeg hadde kommet godt i gang med denne boken, men i går når jeg sjekket mangler flere av delene. Merkelige greier! Så jeg bestemte meg for å skrive den på nytt, litt oppdatert, men for det meste slik jeg husker den var. Ikke 100% slik, men jeg skal prøve mitt beste!

(Æhh! Dette er min første historie her på Wattpad. Håper du liker den så langt og har lyst å lese mer! Gjerne spre ordet om historien om du likte den. Jeg vil prøve så godt jeg å publisere minst et nytt kapittel hver uke. Tusen takk for at du leste min første del og håper du blir her for å lese resten av boken:)) )