Jeg sitter inne på værelset mitt. Barndomsværelset. På min venstre side står det en svær brun kiste med utskjæringer på. Rett nedenfor den ligger det to hester lagd av tre. Til høyre står den lille sengen min også lagd av tre. På bakerste veggen bak meg er det et stort todelt vindu med blå stoff biter hengende fra begge sider som gardiner. Jeg ser rundt meg til alle kanter og kjenner at et smil har lagt seg om munnen min, men det varer ikke lenge. I det fjernet ut fra vinduet ser jeg en dør som blir slått igjen etterfulgt av et voldsomt brak som får hele huset til å riste. Hva i alle dager skjer her då? Det blir helt stille i noen sekunder før jeg hører to veldig kjente stemmer. Mamma? June? Men det kan ikke. Jeg tar meg selv til ansiktet for å sjekke om det hele bare er en drøm. Jeg reiser meg sakte opp fra bakken og stabler beina godt plantet til bakken. Jeg tar et skritt mot døren min og til slutt klarer jeg ikke holde igjen. Jeg spurter ut døren og bortover gangen. Hele huset kan omtrent høre at jeg kommer trampende bortover som en galopperende hest. Jeg stopper opp ved den store vindeltrappen og legger ørene på stilk. Stemmene blir tydeligere og tydeligere og nå kan jeg høre hva de snakker om. En gråtkvalt stemme tar ordet: "Hva skal vi fortelle til Christopher?! Han kommer til å gå av skaftet. Stakkers liten!" Jeg kan høre at de to personene går tungt over gulvet og tenker. Men hvorfor sa de navnet mitt? Hva er det som skjer? Hvorfor skal jeg gå av skaftet, hva enn det skulle bety?Jeg kan skimte skikkelser nedenifra, men jeg klarer ikke å identifisere dem. En lys pipestemme bryter stillheten. "Jeg klarer ikke dette. Han kommer nok til å bli enda mer såret om vi ikke sier det til ham. Vi må si det!" De begynner å bevege på seg. Skritt for skritt. Mot trappen. De kan ikke se meg her tenker jeg og får panikk for et sekund. Jeg reiser meg opp fra det øverste trappetrinnet og spurter inn på det store soveværelset hvor jeg kom fra. Jeg retter på klærne mine og setter meg sakte ned på gulvet og ser ut vinduet. De må jo ikke mistenke at jeg hørte dem. Utenfor den store brune døren kan jeg høre hvisking. Plutselig slår døren opp og jeg retter blikket mot de to damene som står der. MAMMA! JUNE! Jeg hopper opp og løper bort til dem og gir dem en klem. Jeg trekker meg sakte tilbake. Det var ingen følelser fra klemmen. Ingen varme som spredte seg i hele kroppen slik det alltid pleier å skje når jeg klemmer dem. Både min mor og June hadde et alvorlig blikk om ansiktet. "Dette er absolutt ikke lett å fortelle deg lille venn, men du må få høre det." begynner mor. June begynner plutselig å gråte og stormer ut døren og inn på sitt eget soveværelset. Øynene til mamma blir blanke og da skjønner jeg at noe må være alvorlig galt. "Daniel er død, Christopher" sier mor lavt. Hun tar hånden for munnen og begynner å hulke. "Hva sa du nettopp?!" ramler det ut fra munnen min. "Jeg skjønner ikke!" Jeg klarer ikke å røre meg. Hver eneste muskel i hele kroppen streiker. Stopper opp. Sjokket inntar hjernen min og det føles ut som om jeg ikke får puste. Verden min bare raser sammen. "Jeg skal la deg få litt tid alene" sier mor å ser på meg med sine dådyr øyne fylt med tårer og legger en hånd på skulderen min. Hun sklir sakte men sikkert ut av rommet mitt og forsvinner ned trappen. Jeg klarer ikke kontrollere pusten min. Det føles ut som at puster er like tung som når far slukker peisen og all røyken strømmer ut i dagligrommet. Jeg føler meg kvelt. Jeg klarer å halte meg bort til sengen, slenger meg nedpå og ligger i fosterstilling. Hva mente hun med at Daniel er død?! Det kan ikke være sant! Jeg sprekker. Klarer ikke holde meg. Tårene triller nedover kinnene mine. Pusten min blir tyngre og tyngre. Det siste jeg husker er at jeg ligger i sengen min før alt blir svart.
Jeg våkner brått opp og hiver etter luft. Maximus som ligger bak meg hopper opp og ser ut til å ha blitt skremt av reaksjonen min. Jeg tar meg til halsen og puster tyngre enn noen sinne. "Det var bare en drøm" hvisker jeg til meg selv. "Det var bare en drøm" gjentar jeg.
" Hvem prøver du å lure Christopher? Selvfølgelig skjedde det ikke igjen! Folk kan ikke dø mer enn en gang." svarer jeg oppgitt til meg selv. En kald vind treffer meg og gir meg frysninger. Jeg legger armene rundt meg akkurat som om jeg skulle til å klemme meg selv. Jeg drar den lille fillen som liksom skal holde meg varm litt lengre opp til haken. Jeg puster ut og inn to ganger før jeg merker at Maximus fortsatt står der og bare ser rart på meg. Jeg går sakte mot han, legger en hånd på mulen hans og hvisker: "Det var bare en rar drøm Maximus. Gå og legg deg igjen, vi har en lang dag foran oss i morgen." Jeg stryker han forsiktig over mulen og trekker meg tilbake. Han legger seg elegant ned og vrinsker som et tegn på at han vil jeg skal legge med ned ved siden av han. Jeg legger meg ned på den kalde bakken og kjenner frysninger sprer seg i hele kroppen. Jeg ligger våken en god stund. Ser opp mot den nydelige skyfrie himmelen som er malt med stjerner. I horisonten dukker den fyldige hvite månen opp. Øyelokkene mine blir tunge og før jeg vet ordet av det sovner jeg.
Jepp folkens! Da er del to ute, ikke gjort noen særlige endringer her. Håper du likte delen og at du liker boken så langt! Vil du fortsette å lese? Som sagt spre ordet videre om boken, det gir meg så mye mer motivasjon for å fortsette å vite at folk leser selvfølgelig!! Jeg kommer til å legge igjen et spørsmål ved hver del som du bør tenke igjennom, mer sier jeg ikke :P
(Bildecreds til meg:P)
Hvem tror du denne Daniel er?
YOU ARE READING
Den fortapte gutten!
Historical FictionI denne boken møter du Christopher en enslig gutt som ikke har så mye mer enn seg selv, de hullete klærne han går med, en liten sekk som han alltids klarer å fylle med litt mat, den spesielle kniven som han fikk av sin far etter sin bror og hans tro...
