London, 2. jan 1864
Så du kan si selskapet ble litt annleis enn jeg forventet. Kjempe kjekt selvfølgelig, men litt rart. Jeg hadde på meg min favoritt kjole i blått som jeg fikk med min far når jeg ble 17 år. Ok, bare glem det jeg må bare få dette av meg. Der var en gutt eller mann, uansett. Han kom bort til meg hilste som en ekte rikmann og spurte om jeg ville danse. Utrolig nok ikke sant. En kjekk rik mann ber meg til å danse, men uansett det var ikke det rareste med helle greien. Etter dansen overtalte han meg til å gå en tur med han i hagen. En jente kan selvfølgelig ikke si nei til et slikt tilbud så jeg ble med.
Ute i hagen begynte vi å snakke om vanlige ting som være, bylivet alt annet enn oss selv. Så snudde han seg mot meg og så. Du er vakker Elvira. Hvor han fikk navnet mitt fra vet jeg ikke. Ikke kan jeg huske at jeg fortalte han det og jeg kunne hvert fall ikke huske å ha møtt han før, men det som er så rart er at etter det så husker jeg ingenting. Ikke før jeg var tilbake på dansegulvet sammen med han. Ikke husker jeg at jeg kom meg inn eller hva vi snakket om. Ingenting. Hadde jeg virkelig fått i meg så mye å drikke. Jeg kan ikke huske at jeg drakk mer enn et glass, men kan være jeg hadde mer. Alt virker bare så merkelig.
Men jeg kan ikke akkurat klage over kvelden. Mannen var fin for å si det slik. Litt rar, men grei. Noe jeg merket gjennom kvelden var at hadde en litt uhøflig side, men det kan en vel leve med antar jeg. Forhåpentlig er han en mann som ikke er mye hjemme. Så kanskje jeg har funnet en god kandidat som en dag kunne bli min ektemann. Far virket veldig munter når vi dro hjem i hvert fall. Han hadde fått inn noen ord men mannen selv og virket veldig fornøgd, og han inviterte han til og med til middag i morgen. Så spennende dette året kommer til å bli.
Forresten navnet han var Cameron Lair. Lair virker veldig kjent på et vis, men kan ikke helt putte fingeren min på det. Cameron Lair. Tenk en dag kan jeg bli Elvira Lair. Å så mye å se fram til. Jeg kan ikke vente til å se han i morgen. Dette blir så utrolig spennende. Jeg gleder meg, dagbok. Endelig kan livet mitt begynne uten at min far vil si alt jeg skal gjøre. Med en ektemann er jeg litt mer fri. Selv om jeg som kvinne egentlig aldri vil bli fri, men det er greit. Så lenge jeg får ha de vennene jeg vil ha for eksempel. Det vil bli et godt liv tenker jeg. God natt og snakkes eller skrives i morgen.
Elvira Fairfax (Kanskje snart Lair)
