Når dagen møtte natten

IIII

Selene

Selene slapp ut et lite gjesp mens hun strakk bege armene i været. Hun smilte tifreds av hvordan ryggen hennes ga fra seg et lite knekk. Hun tok armene ned, og strakk seg etter telefonen hennes på nattbordet ved siden av. Øynene hennes spratt opp idet de oppfattet hvor mye klokken var. Det var over en time siden hun skulle vært på jobb.

"Hvorfor i alle dager gikk ikke alarmen min?" tenkte hun høyt. Følelsen av angst bygget seg opp inne i brystet hennes, selv om det ikke var så mye å være redd for. Alle forsov seg en gang iblant.

Fingrene hennes trykket febrilsk over skjermen mens hun skrev en melding til Gudrun, sjefen over kafèen. Gudrun var ikke den strengeste sjefen, og Selene ville nok si de hadde et ganske godt vennskap innenfor jobben. Hun kjente uansett at hun ble redd for at noe veldig vondt kunne komme ut av det. 

Selene: Jeg har dessverre forsovet meg i dag, siden alarmen min av en eller annen grunn ikke vekket meg. Jeg vil være på kafèen så fort som mulig, og er veldig lei for det. Ses snart.

Imens hun ventet på svar løp hun rundt i rommet på jakt etter klær. Hun fant fram noe med nøytrale farger, og kastet det på sengen. Telefonen hennes ga fra seg et lite pip idet hun var ferdig med å ta på seg genseren. Hun tok den engstelig opp, redd for hva sjefene hennes hadde skrevet. 

Gudrun: Er du fortsatt litt full etter en kveld på byen i går?? Haha, neida, men seriøst. Det er jo lørdag i dag.

Øyenbrynene til Selene heiste seg  i forvirring. Hun sjekket fort datoen, som viste at det faktisk var lørdag. Kalenderen viste samme dato det hadde vært lørdagen tre dager før. Men det hadde jo vært mandag i går? Selene prøvde å ramse opp alt hun hadde gjort dagen før, for å prøve og finne ut av hva som hadde skjedd.

Stått opp, gått på jobb, møtt Stella...

Hun greide ikke å komme på hva som hadde skjedd etter det. De var som om et svart hull dekket hukommelsen hennes. Alt hun kunne huske var Stella, og så blankt. Etter det hadde hun våknet opp i sengen sin. Hvordan gikk det seg til at hun nesten ikke kunne huske noen ting av i går? Hvordan gikk det seg til at hun plutselig var tilbake på lørdagen som hadde vært for noen dager siden?

Kanskje det hele bare var en drøm?

Hvordan kunne en drøm skje over et så stort tidsrom, og være så detaljert. Hvordan greide Selene fortsatt å huske alt som om det var i går, selv om det tydeligvis ikke var det? Hjernen hennes jobbet på spreng etter å komme opp med et bedre svar, men ingenting ga mening. 

Hvis alt faktisk bare var en drøm, så kunne ikke Selene fortsatt ha telefon-nummeret til Stella lagret. Hvis ingenting av det som hadde skjedd var ekte, ville ikke meldingene dems fortsatt være der. Hun trykket med skjelvende fingre inn på kontakter, og bladde nedover til bokstaven s. Der, under s'en, sto ingenting annet enn Selma, en gammel venn av Selene fra ungdomsskolen. 

Hun kunne ikke fatte og begripe hvordan Stella bare kunne forsvinne på den måten. Kanskje noen hadde slettet kontakten fra telefonen hennes? Det ga ikke mening hvem som kunne ha gjort det, ettersom hun ikke hadde noen venner hun var med. 

En enslig tåre rant nedover kinnet hennes. Det virket patetisk å gråte over en person som ikke en gang var ekte, men for Selene var hun det. Hun var drømmedamen (bokstavelig talt) Selene hadde lett over alt etter. Hun fantes aldri, og det var det som gjorde mest vondt. Endelig var det noen som hadde vist interesse overfor henne, men selvfølgelig var det for godt til å være sant. 

Kjærlighet var visst noe Selene bare kunne oppnå fra noen som aldri fantes. Mer enn det var hun ikke verdt.