Everything is ok

Det verste marerittet

Det verste marerittet du kan tenke deg, er vel å våkne opp en mandags morgen og tenke ; nå begynner det. For, det er sånn jeg har det. Hver eneste dag. Jeg er veldig forskjellige fra alle andre. Men heldigvis kan jeg skrive det jeg tenker og føler helt privat i denne dagboka. Det er ivertfall noe positivt.

Jeg våkner opp og gnir meg i øynene. Så går jeg som vanlig opp av senga og tar på meg klær og alt det der. Så er det skole. Der alt skjer - eller vent. Alt skjer ikke bare på skolen. Men også hjem fra skolen, på fritida, og til skolen. Men that's just life. Lev med det du. Er det først begynt, så er det begynt.

Når jeg kommer på skolen begynner jeg langsomt å gå mot skoleinngangen. For å unngå bråk, selvfølgelig. Men selvfølgelig blir det jo bråk allikevel. Med hele 368 elever i 8,9 og 10.klasse. Alle går mot meg. Vet du hvorfor da? Nei selvfølgelig ikke. Vil du forresten høre en hemmelighet? Jeg vet heller ikke hvorfor!

Alt er så kjipt. Ingen vil være venn med meg. Jeg har heller aldri hatt en venn. Eller jo - Jeg hadde en venn i 5.klasse. Men hun hadde jeg i bare 2 minutter før hun fikk vite at jeg ble mobba. Nei, da var det slutt på det vennskapet.

Jeg blir møtt av store 10.klassinger som står foran meg. De er høye og breie. Har kort lyst hår og brede skuldre. Ja, det er dem. Tom og Knutan. De som lager mest bråk av alle. Jeg gjør det jeg kan best; stå helt stille.

Jeg lar de få herse med meg til de er ferdige. De tømmer meg for penger og stjeler buksa mi. Så står jeg der da. Bare i den blå, blomstrete trusa mi. Jeg hører alle rundt meg. De ler av meg. Som alltid.