"Julia! Nå er det middag!", skrek mamma fra kjøkkenet. "Kommer!", skrek jeg tilbake, nesten av sinne. Jeg løp ned trappa fra rommet mitt i 3. etasje, og ned til kjøkkenet i 2. etasje.
Jeg satte meg på en stol ved det lille runde bordet vårt, vedsiden av lillebroren min på 5 år. Rett over meg satt mamma og gomlet(?) i seg spagetti og kjøttdeig. "Hva med faren min?" spør du kanskje. Jo, altså, foreldrene mine er skilte. Grunnen til at jeg valgte å bo med mamma var fordi pappa alltid drakk. Han drakk MYE, en av grunnene til at mamma ikke taklet han lengre. Dette førte ofte til mange krangler. Bare forestill deg broren min, som bare var 3 år rett før de skilte deg, og meg sitte på huk under stuebordet og gråte til lyden av all kranglinga. Fy faen (sorry språkbruket), jeg er så glad han ikke bor her lenger.
Jeg kjedet livet av meg ved spisebordet, og jeg hadde flere ganger spurt om jeg kunne gå fra bordet uten annen respons enn "vennen, vent til alle er ferdige å spise". Men så skjedde det noe. Mobilen vibrerte i lomma mi, og jeg tok den opp for å sjekke. Jeg hadde en ny varsling på twitter. Hva kunne det være?
