From Japan with love

Begynnelsen på ny

{Maria's POV}

Det hadde gått 7 år. 7 år siden bestevennina mi måtte flytte til Japan fordi faren hennes ble flyttet over til en avdeling der. Dette skjedde i 5 klasse. Jeg gikk nå på videregående og den eneste kontakten vi hadde hatt var via mobilen. Via forskjellige chatteprogrammer hadde vi klart å faktisk holde kontakten, og ikke bare sløse den bort som mange andre gjør. Mange andre tar farvel med hverandre og tror at det bare er slutt da. Men det trenger ikke å bli slutt selvom det skjer ting som forårsaker lang- distanse vennskap. Folk er så dumme. Tror de bare kan kaste et vennskap bort med en gang noe vanskelig oppstår. Jeg hater sånne folk, og heldigvis gjør Chloe også det. Chloe er vennina mi. Jeg kan ikke beskrive henne bedre enn at hun er kjempepen. Jeg har såvidt sett bilder av hu fra det siste, så det er vanskelig å beskrive henne som hu er nå. Det eneste jeg husker fra 5 klasse er at hun hadde kort, bølgete og brunt hår. Jeg lurer på hvordan håret ser ut nå. Hvordan hun ser ut. Hvordan hun er. Tenk om hun har forandra den uskyldige stilen sin til en emo stil. Ville jeg fortsatt likt henne? Sannsynlig vis ja. Jeg ville alltid være vennina hennes uansett hvordan hun så ut og oppførte seg. Bortsett fra hvis hu hadde forvandla seg til en skikkelig bad girl, med røyk og hele pakka.

I løpet av de 7 årene fra hverandre hadde hun aldri vært hjemme. Faren's jobb tok så mye tid og krefter at de aldri hadde tid til å reise. Jeg hadde heller aldri reist til Japan, noe jeg føler meg slem for. Hun er bestevennina mi. Hvorfor har jeg ikke gjort hva som helst for å se henne? Endelig skulle det endres.

Jeg våknet av den bråe lyden fra vekkerklokka. Den sto og lyste i mørket. Skjermen viste 07.35. Minn meg igjen; hvorfor måtte jeg stå opp så tidlig? Det tok meg et minutt å tenke på saken. Det var jo ikke skole idag, det er sommerferie. Jeg spratt opp da jeg kom på det. Chloe! Hun var grunnen.

~En uke tidligere~

Jeg satt limt fast i TV'en da mamma kom inn i stua. "Maria, se og kom deg ut av pysjen, klokka er jo over 12. Og se å få i deg noe frokost, du kan ikke gå rundt på tom mage." Hun gikk bort til TV'en og stilte seg rett foran skjermen. "Gidder du, eller. Jeg ser jo på den," hveste jeg mot hu. Hu rikket seg ikke. Jeg pustet dypt, og dro meg opp av sofaen. Jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg ikke hadde blitt tjukk til nå. Jeg sitter jo for det meste i sofaen og ser på TV. I tillegg spiser jeg jo godteri og usunn mat til tider. Det var et mirakel!

Jeg gikk i skapene for å lete etter noe å spise. Det eneste som frista var müsli. Jeg tok ut en bolle og lagde meg en skål. Plutselig hørte jeg "Things we lost in the fire" av Bastille ringe ut i huset. Jeg løp opp i andre etasje, styrtet inn på rommet og tok opp telefonen på et blunk.

"Hallo?" Jeg hadde ikke rukket å sjekke hvem ringeren var før tonen hadde ringt ut.

"Hei, Mai!" hørte jeg Chloe skrike glad inn i telefonen. "Chloe!!" ropte jeg ut glad. Jeg kunne kjenne gledestårer ligge på lur i øyekroken. Jeg hadde telefonen i hånda mens jeg gikk ned for å bli ferdig med frokost-lunsj tingen min. "Jeg har veldig gode nyheter til deg, men først må jeg få en oppdatering på alt annet. Det er en evighet siden vi snakket sist," sa hun. Vi snakket om alt mellom himmel og jord i noe som føltes som en evighet, helt til den gode nyheten endelig kunne bli fortalt. "Nå må du si meg hva den gode nyheten er. Du dreper meg av nysgjerrighet her." "Jeg kommer hjem." Jeg spyttet ut grynblandinga jeg hadde i munnen. Det splashet ut over hele bordet. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. "Hv.. H.. Hva var det du sa?!" ropte jeg forskrekket. "Jeg kommer hjem," sa hun rolig, som om det var den vanligste nyheten man hører etter 7 år. Det var det kanskje også, men for meg var det ikke normalt. "Du tuller nå, ikke sant? Det kan ikke være sant!" "Jo," lo hun av glede inn i telefonen. Nå fløt hvertfall gledestårene mine over kanten. Det rant nedover kinnet mitt. "Men når?" spurte jeg. "Om en uke," sa hun. "Men hvorfor? Ikke det at jeg er glad, men hvorfor nå?" "Mamma og pappa har blitt skilt, og mamma vil flytte hjem til Norge igjen." Jeg kjente hjertet mitt knuse. "Skilt? Jeg som trodde de var så lykkelige sammen. Moren din var jo tross alt villig til å flytte til Japan for faren din sin skyld." "Vi kan heller snakke når jeg kommer hjem. Jøss, det er rart å si det." Vi lo.