"Biiip" "Biiip" "Biiip"
Tre stavelser poppet opp i hodet mitt: helvete! Mandag igjen. Jeg slo til vekkerklokka som vanlig. Deretter gikk på badet og begynte på håret mitt. Jeg tenker på meg selv som litt over middels fin. Rødt hår, grønne øyne og smilehull. Da jeg børstet håret mitt syntes jeg å høre noe gråt? Jeg lyttet. Dette var ikke mamma eller pappa?! Jeg tok spikkekniven min i hånda og trasket ned i første etasje. Der satt fru Noel å gråt! Fru Noel er naboen vår. Hun er rundt 78 år gammel og alltid fornøyd med livet. I alle mine 16 år har jeg aldri sett henne grine. "Fru Noel?" Spurte jeg med lav stemme. Hun så opp. "Rita! Hjelp!" Skrek hun. Jeg visste dermed at hun hadde et anfall. Fru Noel har agorafobi. Noe som tilsvarer at hun ikke kan gå ut av huset. "Mannen min er ute! Jeg fikk et anfall og du var nærmest" skrek hun. Jeg hentet mobilen min og ringte til ambulansen. De var der på et sekund. Jeg så på at fru Noel ble tatt vekk på en båre. Da kom jeg på det! Det var jo skole! Shit! Jeg løp 2 kilometer til skolen (så fort jeg kunne da). Det hadde ringt inn da jeg kom. Der ble det gjensitting vettu. Kanskje det ikke var et problem?
YOU ARE READING
Blomster på graven...
RandomRita er 16 år. Naboen fru Noel har agorafobi. Etter at fru Noel har fått sitt siste anfall noensinne begynner det å skje rare ting. Rita blir blandet opp i noen ting forskere ikke kan forklare.
