55 Dager

Kapittel 1

Den varme sommervarmen brant i nakken idet jeg snublet meg bortover gaten. Den sikkert 20 kilo tunge baggen min tvang tyngdekraften til å trekke meg enda nærmere bakken.. som om jeg trengte det. Det måtte være et komisk show for forbipasserende. En ung jente, snublende bortover veien, med en bag som åpenbart veide mer enn det hun greide å bære. Og såpass rød i trynet som jeg var.. nei, det skulle bli flaut å måtte lempe det tunge tøystykket inn i bussen.

Det tok ikke mange minuttene før jeg sto pesende foran det lange kjøretøyet og stappet den svære baggen inn mens hår falt ut av hestehalen min og klistret seg til pannen min. Da jeg endelig hadde mestret denne selverklærte treningsøkten, dro jeg meg inn på bussen uten å få noen som helst øyekontakt med noen. Flau følte jeg meg, men med en liten blanding av stolthet.

«Du ser jævlig ut.» Jeg løftet blikket og møtte et par grønne øyne. Oda klappet på setet ved siden av henne og markerte at jeg hadde min fulle rett til å sette meg med henne.. noe jeg med glede tok meg frihet til.

«Takk,» lo jeg og fikk øye på meg selv i vinduet. Jeg visste at jeg så ille ut, men Oda overdrev ikke. Jævlig var virkelig det rette ordet. Store biter av håret mitt hadde falt ut av hestehalen og lå klistret til ansiktet mitt, jeg var tomatrød i hele ansiktet - og da snakker vi trafikklys-rødt, Peppes ballong-rødt. Jeg hadde også på en eller annen måte prestert i å bli dekket av jord i deler av ansiktet. En spesielt god prestasjon ettersom jeg ikke kunne huske å ha falt eller ha vært i nærheten av bakken de siste minuttene.

Skrekkslagen dro jeg håret mitt bakover i en høy hestehale igjen og børstet av jorden. Rødfargen fikk bare være enn så lenge.

Det ramlet en høylytt ungdom inn, etter den andre, og før vi visste ordet av det hadde bussen trillet ut på veien og stoppet ved hyttene vi skulle tilbringe de neste ukene i. Oda var lynrask med å sprette opp av setet og ut av den tette luften i det sjåføren åpnet dørene. Folk fulgte på. Og rett som det var strømmet det ut person etter person. Alle med samme mål; komme seg inn i hyttene og velge rom. Jeg slengte den tunge baggen over skulderen igjen og erget meg over hvor ekkelt det var at stroppen gravde seg inn i skulderen min, før jeg bestemte meg for å spasere i retningen Oda pilte i. Hun hadde gitt klar beskjed på at hun skulle løpe inn og ta de aller beste sengene til oss.

Hytten var stor. Det var min aller første tanke. Mye større enn jeg hadde ventet meg. Men den så likevel ut som en vanlig, koselig trehytte. En slik som måtte til når det regnet og brettspill og kakao sto på agendaen.

Jeg lot hånden gli over gelenderet og dro meg selv opp de fire trappetrinnene som ledet til inngangen. Det var ingen som hadde brydd seg med å lukke døren, merket jeg meg.

Det skulle vise seg at å finne Oda skulle bli rene skattejakten. Hun var ikke i første etasje, slik jeg hadde trodd hun skulle være. Men etter et par minutter med leting, fant jeg henne på et rom i andreetasje, sittende blant to andre. Rommet hadde seks senger, men det virket som om folk allerede hadde angrepet dem, etter klærne og baggene som lå slengt oppå å dømme.

«Her,» utbrøt Oda idet hun merket at jeg hadde ankommet. Gutten og jenta hun satt med, rettet straks oppmerksomheten mot meg. De var begge pene. På en slags måte som sa at de var ment til å passe sammen. Jenta hadde langt, nøttebrunt hår og en lyseblå hårbøyle som satt veldig godt til den lyseblå toppen hennes. Gutten derimot, hadde en hårfarge med en mørkere brunfarge. Han var en sånn type gutt som gjorde meg flau over tankene mine. En sånn der auraen i rommet fulgte han. Oda klappet på en seng like bak henne, og jeg innså at hun hadde klart å spare en seng til meg, heldigvis. Takknemlig, kavet jeg meg forbi alle baggene og slengte gladelig den steintunge reisevesken min på sengen min.

«Dette er Molly og Julian,» presenterte så den surrete venninnen min idet jeg slo meg ned på gulvet ved siden av dem.

«Siri». Jeg hilste høflig og rakk dem hånden i hvert sitt håndtrykk.

Molly sendte meg et merkelig blikk, som jeg ikke helt klarte å tolke, men dekket raskt over det med et høflig smil. Julian der i mot, sendte meg et strålende smil og introduserte meg til kortspillet de var så godt i gang med.

Den kvelden bestemte jeg meg for å ta en dusj for å vaske bort svetten og jorden som tidligere var festet til ansiktet mitt, og krøp opp i sengen med en god følelse.